Kollokvium

Mållaust liv har òg ei meining

Posted on juli 25, 2017 av Anne Sverdrup-Thygeson

Ill.: Tuva Sverdrup-Thygeson

Lenge har menneska teke gratistenestene frå naturen som sjølvsagde. Vi har ignorert artane der dei puslar i det stille med å reinse vatn, regulere temperaturen og pollinere avlingane våre. Med å gje oss mat og medisinar, fiber og energi. Men i dag står vår art bak ein så gjennomgripande påverknad at vi risikerer å velte sjølve grunnlaget for alt dette – det finurlege samspelet mellom eit mylder av artar. Read More

Ungdommens klimaspørsmål

Posted on januar 20, 2017 av Bjørn H. Samset

Dagens ungdom har tilgang på mer kunnskap enn noen før dem. De har også hørt begrepet «klimaendringer» siden barneskolen. Hva lurer de på, hvis de får sjansen til å fritte ut en klimaforsker?

Her er et knippe klimaspørsmål jeg nylig fikk fra en naturfagklasse på Ås Videregående Skole, og mine korte svar. Noen dype, noen rare – men alle gode. Kanskje flere kan lære litt av å spørre som en videregående-elev? Read More

Lys til begjær, lys til besvær

Posted on desember 20, 2016 av Anne Sverdrup-Thygeson

Julebelysning kan være fint og koselig, men for mye kunstig lys kan ha kjipe konsekvenser for både mennesker og dyr. Foto: Achim Raschka via Wikimedia Commons

Det er straks jul – og moder tenner alle lys… men bør hun nå egentlig gjøre det? Lysforurensing øker med 6% årlig, og forstyrrer økosystemene våre. Også i Norge. I andre land finnes det lover som skal begrense belysning nattestid, av hensyn til både folk og dyr, men hos oss er lyforurensing lite omtalt.

Neida, det er ikke julelys i heimen som er problemet her. Derimot gatebelysning, industribelysning og kunstig belysning av arkitektur på natten.

La oss si du var på vei hjem fra julebord – eller kanskje heller fra puben – i Liverpool for 30 år siden, en klar desembernatt. Om du kikket opp på himmelen, ville du sett om lag 2500 stjerner der oppe. I dag vil du bare se mellom 50 og 200, fordi mengden kunstig lys har økt. I følge en britisk rapport fra 2003 vil halvparten av dagens barn og unge i England aldri se vår egen galakse, Melkeveien. Faktisk er Melkeveien bare synlig for to tredjedeler av jordas nåværende befolkning, takket være lysforurensing. Så mye som en tredjedel av verdens befolkning tilbringer altså livet på steder der det ikke er mulig å se, ved selvsyn, at vi er egentlig er uendelig små i den store sammenhengen… Read More

Klimaforskningens ti «facts of life»

Posted on desember 14, 2016 av Bjørn H. Samset

«Jeg vil bekjempe klimahysteriet«, sier Carl I. Hagen. Dette skal være en av hans hovedparoler frem mot stortingsvalget 2017.

Vi har alle rett til våre egne meninger om hvordan vi skal håndtere utfordringene som ligger i klimaendringene. Det vi ikke har rett til, er våre egne fakta.

Her er en liste med ti enkle «facts of life» fra klimaforskningen, og hvordan vi vet det vi vet. Read More

Kan vi kalle det en dinosaur?

Posted on november 11, 2016 av Lene Liebe Delsett

Triceratops. Ill.: Tom Patker, Wikimedia commons

Har du noen gang sett en biolog vri seg i stolen? Det skjer når du har sagt «Edderkopper er de fineste insektene» eller «Sopp er en rar plante». I mitt tilfelle skjer det når noen sier at jeg forsker på dinosaurer. Edderkopper er nemlig ikke insekter, selv om de er små og har en del bein. Sopp er ikke planter selv om de ofte vokser på bakken. Og jeg forsker ikke på dinosaurer selv om fiskeøglene var store og hadde mange tenner.

Når jeg sier «Ehm, men jeg jobber ikke med dinosaurer. Fiskeøglene levde samtidig med dinosaurene og er også reptiler, men de er ikke dinosaurer», er det ganske vanlig at folk svarer «Men kan vi ikke bare kalle dem dinosaurer?». Read More

Når etnedøler kauker mot Månen (ferietips)

Posted on november 7, 2016 av Jostein Riiser Kristiansen

Jeg kjenner en etnedøl. Han liker spikking, å sitte på harepost og å tygge på strå han finner på bakken. En sindig fyr, altså. Nå skal jeg fortelle om den gangen han tok til å kauke mot månen, som en ulv, eller som om han var astronaut på den Internasjonale romstasjonen og etter noen uker med frysetørka mat oppdager at den nyankomne forsyningssonden har fått med seg en kasse rakfisk.

Og vi følte oss nesten som astronauter der vi satt utenfor teltet på Svalbard og vi begge opplevde vår første totale solformørkelse. Dette var ikke verden slik vi kjenner den. I to minutter var vi turister på en annen klode, ja, i et annet univers, der utenfor noe så jordnært som et tremanns tunneltelt.

Øyvinds pappablogg (2) – Et luftetårn på Sinsen

Posted on november 4, 2016 av Øyvind Hammer

Jeg er altså i pappaperm, og dette er pappabloggen min om rare ting jeg ser på trilleturer i Oslo.

Luftetårn på Sinsen, ca. 20 m høyt.

I dag gikk jeg og gutten trilletur forbi Sinsenkrysset. Jeg skulle egentlig ta en titt på en veiskjæring der som vi geologer er glade i. Men så ble jeg distrahert av et digert luftetårn ved inngangen til Lørentunnelen. Tre metallringer spenner ut en plastduk, men duken danner ikke en sylinder. I stedet svinger duken innover! Hmm! Så rart! Hvorfor har Vegvesenet laget en så snål form?

Det er vanlig å være sjelden – om arters finurlige fordelingsmønstre

Posted on oktober 5, 2016 av Anne Sverdrup-Thygeson

Du tenker kanskje at de fleste arter er ganske vanlige og finnes overalt, og at sjeldne arter er et sært fenomen? Den gang ei. Fra naturens side er det sjeldnere å være vanlig enn å være sjelden. Men artene er tilpasset slik sjeldenhet gjennom fininnstilte økologiske mekanismer, som kan settes ut av spill når naturen endres for mye.

Se for deg en skog, et vann eller en grøftekant for den saks skyld. Tenk deg så at du finner alle artene som lever der, og sorterer dem etter hvor mange individer det er av hver art. Hvordan vil resultatet bli?

Sett at du tegner en enkel figur, en graf: På x-aksen sorterer du artene bortover, med den vanligste arten først og den sjeldneste lengst til høyre. Y-aksen viser hvor mange individer det er av hver art. Hvordan blir den kurven, tror du?

Som du kanskje har forstått av tittelen på denne posten, er svaret at du vil få en kurve som daler veldig brått nedover fra de vanligste artene til et passelig mellomsjikt av halvvanlige arter og til sist en fryktelig lang hale av arter som du bare fant én eller noen få individer av. Hvorfor er det slik? La oss se litt nærmere på fenomenet sjeldenhet. Read More

Øyvinds pappablogg (1) – En lampe på Sagene

Posted on september 25, 2016 av Øyvind Hammer

Hei dere, jeg er i pappaperm, og har bestemt meg for å lage en pappablogg! Når jeg går rundt på trilleturer i Oslo ser jeg så mye rart, nemlig.

I dag, for eksempel, var jeg på en kaffebar på Sagene. Kaffe Gram, koselig. Setter barnevogna utenfor og tar gutten på armen. Der inne er det to kuleformede lamper. Krumme linjer krysser på kryss og tvers på lampeskjermene, men skyggene på veggen og i taket er rette linjer! Hmm! Så rart!

Lampe på Kaffe Gram, Sagene, Oslo

Det må være sånn at alle linjene på kula ligger i plan som krysser kulas sentrum, der hvor lyspæren sitter. Da vil projeksjonene på veggen bli rette linjer. Linjene på kula kalles storsirkler. En storsirkel beskriver den korteste veien mellom to punkter på kulas overflate. Det gir for så vidt mening at projeksjonen av storsirklene på veggen gir rette linjer, som beskriver de korteste veiene mellom to punkter i planet.

Det er bare storsirkler som har rettlinjede skygger, tror jeg. Hvis vi for eksempel tegner en mindre sirkel på kula, vil skyggen danne en kjegle, og projeksjonen på veggen vil bli et kjeglesnitt, altså en ellipse, parabel eller hyperbel avhengig av hvordan veggen er orientert.

Det føles bare helt feil å fly over Grønland når vi skal til Los Angeles. Men flyselskapet gjør ikke det for moro skyld da. Flyet følger en storsirkel, den korteste veien. Flyet må justere retningen sin hele tiden for å få det til, i henhold til en matematisk formel. Ikke så vanskelig med datamaskin, men litt mer pes var det nok i seilskutetiden.

Loksodrom

Orienteringsløpere, de tar en peiling med kompasset for å komme til neste post. Nordøst, for eksempel. Det fungerer innenfor små områder, så små at de blir nesten som plane flater å regne. Men hvis du fortsetter å gå i samme kompassretning, mot nordøst, over sjø og land, vil du ikke følge en storsirkel, men en lengre vei. Du vil følge en underlig spiralkurve som kalles en loksodrom. Det er da ganske rart, at hvis du går i konstant retning vil du ikke gå i rett linje. Men sånn er det. Og du vil ende opp på Nordpolen, av alle steder, og selv om du vil snurre uendelig mange ganger rundt polen først vil det ta deg en endelig tid å nå dit.

En slik avbildning fra kula til veggen som på Kaffe Gram blir jo forresten som en kartprojeksjon, fra en globus til et flatt kart. Og akkurat denne kartprojeksjonen, med en virkelig eller tenkt lyskilde i sentrum av kula, kalles gnomonisk projeksjon. Her er en ide til juleverkstedet: Tenk ut et fint skyggemønster du vil ha på veggen, for eksempel ordet KOLLOKVIUM. Bygg en kuleformet lampeskjerm med den inverse gnomoniske projeksjonen av KOLLOKVIUM på overflaten (gjerne med 3D-printer), og skru på lyset. Det blir nok fint tenker jeg.

Og gå gjerne og se på de lampene på Kaffe Gram. God cappuchino har de også.

Naturfilosofi på en våt strand

Posted on september 14, 2016 av Sverre Holm

Eller sammenhengen mellom pisket krem og egenskapene til jordskorpa

Sandslott, bilde ved Henry Mühlpfordt, Wikipedia

I det siste halvannet året har vi strevd med å forstå en modell for lyd i havbunnen. Havbunnen kan sees på som sand som er mettet med vann, mye som en våt sandstrand. Det gjør at sanden er glimrende til å lage sandslott med fordi sandkornene fester seg til hverandre uten at det hele stivner som betong. Men det gjør den også vanskelig å forstå når det gjelder lyd, fordi det blir så mye mer komplisert enn enkle saker som vann eller luft.

Vår modell besto av små sandkorn som gnisser mot hverandre. Det skal være en nøkkel til å forstå hvordan lyden oppfører seg i følge Michael Buckingham fra Scripps Institution of Oceanography som formulerte denne modellen tidlig på 2000-tallet.