Høyt over hodene våre tikker det en klokke. Tikk, takk, tikk, takk, har den sagt, jevnt og sakte, i alle de seksti årene vi har vært klar over den. Helt til i fjor. Mens vi var opptatte med 2015-årgangens juleribbe og nyttårsraketter, fikk den såkalte «kvasi-bienniale oscillasjonen» i stratosfæren plutselig hikke. Den la inn ett ekstra halvt «tikk» der det skulle vært et «takk». Hva skjer der oppe? Og betyr det noe for oss? Read More
Murray Buttes, små platåfjell på Mars. Fjellet til venstre er ca. 15 m høyt og 60 m langt. NASA/JPL-Caltech/MSSS, august 2016.
Jeg følger fortsatt med på bildene som kommer støtt og stadig fra Curiosity, den beste bilen vår på Mars. Du hadde kanskje glemt Curiosity, hva. Ikke glem henne. Hun utforsker en ny verden, på femte året. Det er nesten ikke til å tro. I disse dager kjører Curiosity gjennom et vakkert landskap med små platåfjell som kalles «Murray Buttes«. Et platåfjell er et fjell som er flatt på toppen, akkurat som platåsko er flate i sålen. En «butte» er et platåfjell som er høyere enn det er bredt. Read More
Soppskogen rommer ikke bare matauk med høy spenningsfaktor. Her finnes også en sopp med super-enzymer, som både kan fikse forurensing og kverke kreftceller. Read More
Kelvin-Helmholtz-skyer over Helgøya. Foto Marte H.Jørgensen.
I flere år har jeg gått og gransket himmelen, skottet opp med skjeve blikk, i håp om å se Kelvin-Helmholtz-skyer. Jeg har sett antydninger noen ganger; uklare, små, langt borte. Jeg så kanskje noen over Kolsås i fjor, kanskje noen over Økern, men kanskje det bare var fantasier. Så, for en uke siden, på tur med Skibladner på Mjøsa (anbefales! dampmaskin med trippelekspansjon!), skotter jeg opp igjen, som så mange ganger før. Og der er de. Det svimler for meg. Med barn på armen er jeg handlingslammet, og jeg vet at tiden er knapp. Jeg skriker til min kjære Marte: Min Gud! Kelvin-Helmholtz! Og hun kjenner min drøm, og hun reagerer lynraskt, og hun kaster seg over sekken med kameraet, og hun klarer det. Noen sekunder senere er de borte. Men vi har dem nå. Vi har Kelvin-Helmholtz-skyer i kameraet. Hva er det jeg prater om? Les videre.
Rottehjerner har fått mye spalteplass i norske media de siste par årene. Årsak: Det NTNU-baserte forskerparet May-Britt og Edvard Moser ble i 2014 tildelt nobelprisen i fysiologi eller medisin for sin forskning på hvordan rotter lagrer stedinformasjon i hjernen.
Unni Eikeseth: Norske forskningsbragder – vitenskapelege oppdagingar gjennom 150 år. Samlaget
Rottehjerneforskningen er svært interessant, og det hadde den vært uansett om Moserne hadde vært født og virket i USA, Usbekistan eller Norge. Likevel er det noe spesielt når forskningsgjennombruddet kommer fra vårt eget nabolag. Vi heier på Moserne, ikke ulikt hvordan vi heier på norske idrettshelter. Og på samme måte som Magnus Carlsens sjakksuksess har avfødt en eksplosjon av sjakkinteresse i Norge, kan vi også håpe at norske forskningssuksesser bidrar til å øke interesessen for forskning rundt omkring i landet.
Så når det finnes et vell av spennende forskningshistorier rundt om i verden, hvorfor ikke trekke fram noen av de norske? Det er akkurat det Unni Eikeseth har gjort i boka «Norske forskningsbragder – vitenskapelege oppdagingar gjennom 150 år». Read More
Kollokviums Henrik Svensen skrev et utmerket innlegg om geologisk tid her forleden. Her kommer en liten kommentar.
Ernst Heinrich Weber
Som realist, oppflasket med at den vitenskapelige metode er den eneste som gir erkjennelse, faller jeg pladask for Ernst Heinrich Weber (1795-1878). Han var lege, fysiker og anatom, men først og fremst psykolog. Weber var kanskje den første som brukte skikkelige eksperimenter for å forstå hvordan hjernen fungerer. Følg nøye med, her kommer ett av Webers gullkorn: «Når vi ser på skillet mellom ting, opplever vi ikke forskjellen mellom dem, men forholdet mellom forskjellen og tingene vi sammenlikner». Nettopp! Sånn er det, med noen komplikasjoner. Webers lov (ofte kalt Fechners lov, etter en av Webers studenter) betyr at vi oppfatter ting som prosenter, eller brøker, ikke som tillegg. Utallige forsøk bekrefter dette.
Våre ører er fantastisk gode til å finne retningen til en lyd. Det gjelder særlig i horisontalplanet, men vi er også gode til å finne høyden til en lydkilde. Rett fram kan vi finne retning med en nøyaktighet på bare et par grader. Det er imponerende bra, sammenlignet med menneskeskapte systemer.
Ta for eksempel en medisinsk ultralydscanner som vanligvis har samme eller bedre nøyaktighet som et menneske. Men for det trenger den minst 64 uavhengige sensorer på rekke og rad, der et menneske klarer seg med bare to ører.
Read More
Se for deg en rødøyd armé av insekter som kommer langsomt og stille kravlende opp av jorda. Hvert insekt er på størrelse med tommelfingeren din, og de kommer i slike mengder at det kan minne om en dårlig skrekkfilm om jordas endetid: Vi snakker om tettheter á la 3 millioner insekter på arealet av en fotballbane…
Men dette er hverken science fiction eller dommedagsprofetier. Det er bare Svermageddon, kallenavnet vittige tunger har satt på den sykliske tilsynekomsten av Nord-Amerikas 17-års-sikader.
Disse plantesugende insektene dropper likeså godt utelivet i hele seksten år på rad. De holder seg skjult nede i jordas mørke smug og smårom, der de ligger stille og venter. I blant sipper de til en rotsaft-coctail gjennom sitt fastmonterte sugerør (som utgjør munnen). Så, i år 17, samler de troppene til en real partycrashing. Denne forsommeren skjer det i Ohio. Read More
”Hold hånda di på en varm kokeplate i et minutt og det føles som en time. Sitt sammen med ei vakker jente i en time, og det føles som et minutt. Det er relativitet!” Dette kjente sitatet fra Albert Einstein var myntet på å illustrere at tiden i følge hans relativitetsteorier ikke er en absolutt uforanderlig størrelse. Men egentlig illustrerer sitatet enda bedre hvor dårlig hjernen vår kan være til å holde orden på tiden. Alle som har prøvd, vet at det ikke alltid er lett å holde orden på tiden i hodet.
Gjesteblogg av Professor Gaute T. Einevoll, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) & Universitetet i Oslo. Opprinnelig publisert i tidsskriftet Naturfag.
Det fortelles at den store italienske fysikeren Galileo Galilei som ung student la merke til at lampene i katedralen i Pisa syntes å pendle fram og tilbake med samme svingetid uansett hvor stort utslaget i svingningen var. For å teste teorien Read More
Ida, Darwinius masillae, døde og falt til bunnen av en oksygentom sjø. Foto: Per Aas, Naturhistorisk Museum.
Denne teksten er også publisert hos Aftenposten Viten.
Paleontologi er basert på et veldig ufullstendig datasett. Og bra er det. Hvis alle levende vesener ble til fossiler, ville Jordas kretsløp ganske raskt manglet en del viktige bestanddeler. Det er jo når vi dør at atomene som for en stakket stund var oss, kan bli til noe annet.
Vi paleontologer kommer med mange doble budskap. For det første sier vi at det skal utrolig mye til for at noe levende skal bli til et fossil. Samtidig prøver vi også å lære bort at fossiler er vanligere enn du kanskje tror. Hver eneste øy i Oslofjorden er full av fossiler. Trappene i Nasjonalgalleriet består nesten like mye av kalkskall fra blekkspruter som av stein. Kalkstein er bare fossiliserte alger, skjell og koraller. Vi skal være glade for at det fra tid til annen dannes fossiler. Uten dem ville vi vært helt uten spor om tidligere tider.
Kollokvium 