Lær matte, lev lenger! (iallfall hvis du er en sikade)

Se for deg en rødøyd armé av insekter som kommer langsomt og stille kravlende opp av jorda. Hvert insekt er på størrelse med tommelfingeren din, og de kommer i slike mengder at det kan minne om en dårlig skrekkfilm om jordas endetid: Vi snakker om tettheter á la 3 millioner insekter på arealet av en fotballbane…

Men dette er hverken science fiction eller dommedagsprofetier. Det er bare Svermageddon, kallenavnet vittige tunger har satt på den sykliske tilsynekomsten av Nord-Amerikas 17-års-sikader.

Disse plantesugende insektene dropper likeså godt utelivet i hele seksten år på rad. De holder seg skjult nede i jordas mørke smug og smårom, der de ligger stille og venter. I blant sipper de til en rotsaft-coctail gjennom sitt fastmonterte sugerør (som utgjør munnen). Så, i år 17, samler de troppene til en real partycrashing. Denne forsommeren skjer det i Ohio.

En blek og rødøyd hær

I mengder kommer de opp av jorda, blekbrune, tause og vingeløse. Men det er stillheten før stormen – den lydløse hæren klatrer opp i trærne og foretar der sitt siste hudskifte, det som gjør sikadene til voksne og forplantningsdyktige individer (insekter har som kjent skjelettet utapå, ikke inni som oss mennesker, og det betyr at skjelettet må bort hver gang du vil vokse deg litt større). Voilà – ut av den gamle ‘skjelletthuden’ kommer et bevinget vesen, festkledd og klar for party. Det er sjekking på gang og kjærlighet i luften, og det går ikke lenger stille for seg. Slett ikke.

En voksen sangsikade, med barndommens tomme og utbrukte larvehud på undersiden av bladet. Foto: Shutterstock

En milliard syngende Romeo’er

Hann-sikadene har nemlig lest sin Shakespeare og drar i gang en kraftig oppgradert og langvarig balkongscene, med mye sang. Antagelig synes hunn-sikadene denne versjonen av Romeo er aldeles fortryllende, men for oss mennesker blir sangen en intens, høyfrekvent og skjærende lyd.

Gang det så opp med millioner av slike syngende, håpefulle Romeo’er, og det er lett å forstå at man kan få hørselskader av å tilbringe for mye tid ute når 17-års sikadene slår til (lydstyrken kan nå over 100 desibel – som å stå ved scenekanten på Roskilde når Kvelertak drar til). Selv om 17-års sikadene hverken stikker eller biter, må amerikanere avlyse hageselskap og utendørs vielser, fordi det rett og slett ikke er mulig å snakke sammen i friluft mens dette står på.

Erre her det er party? En håndfull 17-års sikader fra kull XIII i Illionois på vei mot de store høyder. Foto: CC Wiki by Marg0marg

Insektenes Metusalem

Til gjengjeld er festen kort. Etter å ha levd 17 år og 99% av livet sitt under jorda, er voksenlivet over på tre-fire uker. Sang gir parring, parring gir nye sikadeegg, eggene klekker i løpet av noen uker og små, nye 17-års sikader krabber utover og utover på grenen der de ble født, til den slutter… Og bums, de nyklekte vingeløse sikadene faller til jorda og graver seg ned – ned til 17 år i mørket.

Faktisk er 17-års sikadene de lengstlevende insektene vi kjenner til, sammen med sine kusiner og fettere blant 13-års sikadene. Selv om alle deler det fantastiske slektsnavnet Magicicada, er det flere arter i hver gruppe av disse periodiske sangsikadene, og det er flere kull med ulik ‘timing’ i ulike deler av USA. I år var det kull V sin tur til å se dagens lys, i nord-østre deler av USA, etter sist å blitt sett i 1999 – det året da euroen ble introdusert og den første Harry Potter-boka kom på norsk.

Lenge før nymfene klekker, er mor og far døde – de har utspilt sin rolle. Nå er det bare for amerikanerne å finne fram snøskuffen for å måke kilovis med livløse insektskrotter vekk fra oppkjørsel og veranda, og glede eller grue seg til neste tilsynekomst om 17 år.

Lær matte, lev lenger?

Hva er så poenget med denne underlige livshistorien? Og hvordan i all verden klarer insektene å telle?

Forskerne tror denne adferden har utviklet seg fordi den reduserer sjansen for å bli spist. Sikadene er nemlig store og proteinrike, og er ettertraktet mat for både fugl, småpattedyr og øgler. Ved å oversvømme matmarkedet så til de grader, overlever en større andel til parring og egglegging.

Siden tidsintervallene er så lange, er det lite sannsynlig at en predator kan tilpasse seg. Og det er neppe tilfeldig at både 13 og 17 er primtall, altså tall som kun er delelig på seg selv og 1. Det gjør at en predator med kortere syklus ikke vil ‘treffe’ sikadeboomen med noen runders mellomrom. Ved å ha en syklus som tilsvarer et litt stort primtall, reduseres altså sjansen for å bli spist. Det er jo et ganske imponerende mattetriks av et insekt…

Hvem skulle tro at insekt som dette er i stand til å utnytte primtallenes egenskaper? Selv om de ser like ut, er dette tre forskjellige arter av 17-års sikader:  (A) Magicicada septendecim, (B) M. cassini og (C) M. septendecula. Foto: CC Wiki by C. Simons

Å telle til 17

Men hvordan vet 17-års sikaden når det er på tide å legge bort long-drinken med rotsaft og våkne fra Tornerose-slumringen? Triggeren for den synkrone tilsynekomsten er jordtemperatur. Når jorda på 20-30 centimeters dyp har ligget over 18 grader celsius i fire dager, for 17. gang, da ringer vekkerklokka samtidig hos dem alle.

Derimot vet ikke forskerne helt hvordan nedtellingen til år 17 skjer. En slags biologisk klokke, der kjemiske sammensetninger endres med tiden, er antagelig en del av forklaringen. Kanskje spiller også ytre signaler fra treet en rolle, ved at sikadene ‘teller’ antall bladsprett. Ved å manipulere trær så de får to bladsprett på ett år, har forskere nemlig sett at 17-års sikadene kommer fram ett år for tidlig.

Hjemlige sikader

Det finnes sangsikader også i Europa, men disse er ikke sykliske. Mange forveksler sikader (som er plantesugere, altså i slekt med plantelus og teger) med sirisser og andre gresshoppelignende insekter. Flere av disse lager lyd, men på ulikt vis og ulik tid. Den bølgende, intense insektlyden du kan høre midt på solvarme dagen i Sør-Europa, er typisk sikader.

Også i Norge finnes én art av sangsikade (Cicadetta montana), men den er fåtallig og står på rødlista som sårbar (VU). Den må konkurrere med hytteutbyggere og badegjester i mange av leveområdene langs kysten rundt Oslofjorden.

Derimot har du kanskje lagt merke til små ‘spyttklyser’ i gresset nå om sommeren? Slike skumdotter i gresset kalles mange steder for ‘gjøkspytt’, men de har ingenting med fugler å gjøre. Inne i det beskyttende skummet ligger derimot en liten skumsikadenymfe – en fjern fetter av amerikanernes fete 17-års sangsikader.

Våre norske skumsikader, som ikke synger, tilbringer hele oppveksten på skumparty. Skummet dannes når sikadenymfene blåser luft gjennom et slim de skiller ut fra endetarmen. Det beskytter mot både rovdyr og uttørking. Foto: CC by Hallvard Engen

En sikade på tunga sikrer gjenfødelse

Sikader er kjent og omtalt fra langt tilbake i tid. Både de gamle grekerne og tidlige kinesiske kulturer var opptatt av sikader.

Som Xenophon, en gresk historiker, forfatter og hærfører fra rundt 400 f.Kr. Han hadde fått med seg at det kun er hannen som lager lyd blant sangsikadene, og det skal han ha kred for. Men han hadde ikke blitt populær i dag med sin måte å formulere den kunnskapen på: «Lykkelig lever sikadene, for de har alle stumme koner»… En alternativ tolkning kunne jo være at sikadene er så bråkete og plagsomme nettopp fordi damene ikke får komme til orde?

I eldre kinesisk kultur var sikaden et symbol på gjenfødelse, og i Kina lagde man smykker og små sikadefigurer i jade lenge før vår tidsregning tok til. Slike sikade-amuletter ble lagt på tungen til avdøde personer, antagelig for å sikre gjenfødelse.

Så om du vil leve evig, men ikke er klar for å prøve «Slik blir du et fossil»-oppskriften til Lene fra en nylig Kollokvium-tekst: Sørg i det minste for at noen legger en sikade på tunga di, etter at du har takket av.

 

Her kan du se  – og høre! en flott videosnutt om 17-års sikadenes hektiske liv laget av Samuel Orr, som arbeider med en lengre dokumentar om sikadene – vha. folkefinansiering (crowdfunding).