Agderia – Norges sunkne Atlantis

kollokvium_agderia2Langt ute i Nordsjøen fantes det et stort, rikt land for lenge, lenge siden. Langs elver og innsjøer streifet hjort og villsvin, det var nok av fisk og vilt for folk som bodde der. Rundt leirbålene sang de sine sanger og fortalte sine myter på et språk vi ikke kjenner. Men så kom havet. Ikke som en plutselig katastrofe i første omgang, men snikende og ubønnhørlig. Nå er de gamle boplassene dekket av sand på seksti meters dyp. Jeg var nylig med på jakten etter Agderia, den «norske» delen av denne tapte verdenen. Men vi fikk bare nesten tak i Agderia denne gangen. Read More

På linje med sola?

Bronsealderen er bare best. Vi har massevis av spor fra denne mytiske tiden i Norge: Vakre smykker i bronse og gull, mektige gravrøyser, elegante bronselurer, helleristninger med spiraler og solskip og solvogner. Vi vet ikke så mye om disse menneskene, men det er tydelig at de tilba solen. For dem var ikke solen en diger kule av hydrogen og helium, men en livgivende gud, en gud for gjentakelsene i naturen, for dag og natt, sommer og vinter, for trygghet og forutsigbarhet. Eller noe sånt; ingen vet jo hva disse raringene egentlig tenkte, men jeg vil helst tro at det var noe vakkert og storslagent. Read More

To hundre år bare for å vise at jorda roterer

AS17-148-22727

Jorda sett fra Apollo 17, 7 desember 1972. Kilde: NASA

«Men da må det blåse voldsomt!» ble det sagt i TV-programmet Brille i sommer etter at programleder Harald Eia hadde lagt ut om hvor fort jorda roterer. Jeg syntes det var herlig med en så usensurert reaksjon rett fra leveren. Det er en av grunnene til dette innlegget for det skulle ta nesten to hundre år for å få bekreftet at jorda roterer. Dessuten er sen middelalder og tidlig moderne tid, som dette dreier seg om, uten tvil den mest spennende i vitenskapshistorien.

Ved ekvator roterer jorda fortere enn lydhastigheten, så det er ikke så rart at sterk vind er det første en tenker på. Reaksjonen hos Brille-deltakeren gjør det også lettere å forstå hvor vanskelig dette spørsmålet var å finne ut av.

I dag har vi lett for å se litt overbærende på de som mente at jorda sto stille og tenke at de var opphengt i gammeldagse forestillinger, enten de nå var basert på Aristoteles eller Bibelen. Disse autoritetene var en slags default-posisjoner å falle tilbake på i mangel av bedre argumenter. Men de sto ikke sterkere enn at de greit kunne fravikes hvis det kom et godt vitenskapelig argument (se f.eks. Journalismens trege erkjennelse, en interessant diskusjon med Eirik Newth om dette fra i fjor). Read More

KVAK 21. desember: «Julestjernen finnes ikke»

Kollokviums Vitenskapelige AdventsKalender (KVAK):

21. desember: «Julestjernen finnes ikke»

julestjerne«Julen er en tid for tradisjoner, og for astronomer er en av tradisjonene å svare på spørsmål fra journalister om hva julestjernen, den som skal ha ledet de vise menn fra Østen til Jesusbarnet, kan ha vært. I år akter jeg å komme dem i forkjøpet og slå fast at den bare eksisterer i fantasien.»

Slik starter professor i astrofysikk Øysten Elgarøy et ferskt – og friskt – innlegg på fritanke.no, der han går gjennom både historiske og vitenskapelige argumenter rundt eksistensen av julestjernen.

Temaet har tidligere vært diskutert her på bloggen.  Dermed er det duket for en passe faglig/historisk diskusjon på årets mørkeste dag, som sikkert kan runge innover i den søte romjulstid.  

Les Elgarøys artikkel her.

PS: Og hvis Elgarøys uttalelser ga mersmak, eller du ikke er så interessert i julestjernen, kan du jo ta en titt på denne – om astrologi:

KVAK gir deg små daglige vitendrypp gjennom hele advent. Har du tips til lenker vi bør dele? Send gjerne til b.h.samset@gmail.com, kom innom facebook-siden vår, eller tweet til @kollokvium_no.

KVAK 16. desember: En dose kuriosa — Voynich-manuskriptet

Kollokviums Vitenskapelige AdventsKalender (KVAK):

16. desember: En dose kuriosa — Voynich-manuskriptet

En side fra Voynich-manuskriptet

En side fra Voynich-manuskriptet

Innimellom dukker det opp noen snodige greier, kuriosa som fenger allmenheten og vitenskapsfolk i lange tider, mysterier som kanskje aldri får noen løsning. Glem Da Vinci-koden, dette er virkelige saker.

I 1912 kjøpte den polske revolusjonære og bokelskeren Wilfrid Michael Voynich, da bosatt i England og arbeidende som antikvitetshandler, et manuskript, en såkalt kodeks, bestående av 240 vellum-sider. Manuskriptet har blitt karbondatert til 1400-tallet. (Vellum er pergament laget av kalveskinn. En del kalver måtte således bøte med livet før man oppfant papir, og bøker var i middelalderen følgelig kostbare.)

Manuskriptet er fylt med bilder av ikke-eksisterende og underlige planter i sirlig detalj, stjernekart over stjernebilder som ikke finnes, mystiske kosmologiske diagrammer, og masse tekst (over 170 000 tegn) skrevet i kode med et alfabet som ikke eksisterer noe annet sted. Forskere har nylig (2013) funnet ut at det er ikke bare er nonsens, det er grammatisk struktur over nedtegnelsene. Kryptografer fra mange land har studert kodeksen, uten hell. Det er og blir et mysterium.

Hva står det der? Hvem skulle være mottakeren? Hvorfor? Er det hele kansje en spøk?

Voynich selv mente det kunne være Roger Bacon som stod bak manuskriptet. Hadde den famøse matematikeren og hoffastrologen  til Elizabeth I, John Dee, en finger med i spillet? Hadde Voynich selv fabrikert kodeksen for å lure verden?

Les mer i artikkelen på Wikipedia — det er et plot selv Dan Brown er ganske misunnelig på! Eller ta en kikk på de høyoppløselige innscannede sidene fra Voynich-manuskriptet på denne siden.

KVAK gir deg små daglige vitendrypp gjennom hele advent. Har du tips til lenker vi bør dele? Send gjerne til b.h.samset@gmail.com, kom innom facebook-siden vår, eller tweet til @kollokvium_no.