Ill.: Tuva Sverdrup-Thygeson
Lenge har menneska teke gratistenestene frå naturen som sjølvsagde. Vi har ignorert artane der dei puslar i det stille med å reinse vatn, regulere temperaturen og pollinere avlingane våre. Med å gje oss mat og medisinar, fiber og energi. Men i dag står vår art bak ein så gjennomgripande påverknad at vi risikerer å velte sjølve grunnlaget for alt dette – det finurlege samspelet mellom eit mylder av artar. Read More
Jeg kjenner en etnedøl. Han liker spikking, å sitte på harepost og å tygge på strå han finner på bakken. En sindig fyr, altså. Nå skal jeg fortelle om den gangen han tok til å kauke mot månen, som en ulv, eller som om han var astronaut på den Internasjonale romstasjonen og etter noen uker med frysetørka mat oppdager at den nyankomne forsyningssonden har fått med seg en kasse rakfisk.
Og vi følte oss nesten som astronauter der vi satt utenfor teltet på Svalbard og vi begge opplevde vår første totale solformørkelse. Dette var ikke verden slik vi kjenner den. I to minutter var vi turister på en annen klode, ja, i et annet univers, der utenfor noe så jordnært som et tremanns tunneltelt.
Tittel: «Sansenes vidunderlige verden»
Forfatter: Michael Baziljevich
Forlag: Dreyer
«Hvilken av de to linjene er lengst?» «Se på prikken i midten og beveg hodet fram og tilbake. Hva skjer?» «Klarer du å se det tredimensjonale bildet som skjuler seg bak det kaotiske mønsteret?»
De fleste av oss har nok blitt kjent med pussige illusjoner som dukker opp med jevne mellomrom i sosiale og usosiale medier. Prikker som forsvinner, linjer som krummer seg, farger som endres, og så videre. Er du som meg, lar du deg ofte forbløffe og fascinere, du lager deg kanskje en personlig hypotese om hvorfor illusjonen oppstår, og så går du videre.
I sin nye bok «Sansenes vidunderlige verden» ber Michael Baziljevich oss om å stanse opp.
Hvorfor forsøker sansene tilsynelatende å lure oss? Med utgangspunkt i illusjoner og enkle eksperimenter og eksempler tar Baziljevich oss med på en reise inn i nervesystemet og hjernen vår. Hva forteller illusjoner og eksperimenter oss om hvordan sansene virker? Hva vet vi og hva vet vi ikke om sansene? Og hvordan kan vi ved hjelp av enkle eksperimenter utforske våre egne sanser? Read More
Hvordan tråkke på et ølglass slik at det snurrer helt til det blir stående opp-ned? Eller hvordan simulere enorme molekyler ved hjelp av pasta?
Kollokviums egen Bjørn Samset har sammen med Selda Ekiz (kjent fra Anno, Newton, osv.) begynt å utgi en ukentilg podcast under tittelen «Vitendate». Jeg har hørt på de to første episodene, og kan anbefale podcasten på det varmeste.
Konseptet er omtrent slik: De to programlederne prater og dater lett og uformelt samtidig som de presenterer vitenskap og vitenskapsnyheter på en høyst forståelig måte. At både Selda og Bjørn er Read More
Quiz: Hva har dette bildet med saken å gjøre? Svar i kommentarfeltet og vinn heder og ære.
«Svarte hull finnes ikke!» var en typisk overskrift man kunne lese i nettaviser verden over for et par uker siden. Saken startet med en pressemelding fra et universitet og spredte seg utover verdens nettmedier som omgangssjuke i en barnehage. Read More
Pen, ikke sant? Den er enda bedre på innsiden.
Boken Isfritt. Populærvitenskap som angår deg. er akkurat lansert (Spartacus, 2014) . Den er noe så uvanlig som en populærvitenskapelig antologi på norsk, løst modellert på serien Best American Science Writing. Kollokvium-skribenter er tungt involvert i boken – under får du et utdrag. Ta en titt på det som kan bli et nytt norsk formidlingsfenomen. Read More
Logoen til Human Genome Project – et godt eksempel på den typen tverrfaglig topp-prosjekt som et AL kan gi startskudd til.
Motstanden mot en norsk OL-søknad i 2022 ser ut til å øke. Samtidig er det mange som ønsker de positive effektene et stort, internasjonalt arrangement ville hatt for vertsbyen. Her er et alternativ: Oslo bør søke om å få arrangere AL 2022 – de internasjonale Akademiske Leker.
Et Oslo-AL vil, i tillegg til å bli en folkefest uten like, styrke næringslivet i regionen, sikre Norges fremtid etter oljen, og sette byen på det internasjonale kartet. Read More
The Particle at the End of the Universe, av Sean Carroll
Innlegget er skrevet av bokelsker Marius Helgå. Det ble opprinnelig postet på bokbloggen bombabok.blogspot.no.
Nok en gang har jeg her på bloggen vendt tilbake til kvantefysikk og Higgs’ boson, denne gangen i en bok av den fremragende fysikeren og skribenten Sean M. Carroll, «The Particle at the End of the Universe – The Hunt for the Higgs and the Discovery of a New World». Read More
Inspirert av UiO/MatNat dekan Morten Dæhlens temperaturmålinger og håp om tropenatt så viser jeg her temperaturmåling på mitt feriested. Dette er er en måling over hele juli. Tatt i betraktning av at dette er målt på litt over 800 meters høyde (Toskjær, Telemark) så er det jo eksepsjonelt at det har vært dager med over 26 grader. Men tropenatt med mer enn 20 grader om natten kan en jo se langt etter på denne høyden. Det beste er vel omtrent 16 grader.
Klikk på bildet for å se det i større versjon.
Fra høyre: Torkild Jemterud (NRK), Maria Sand, Ole Swang og meg
Hører man lyden av stormene på Jupiter eller vil det være helt stille fordi det ikke er luft der? Det var lytterspørsmål til NRK P2 Abels tårn forrige uke.
Det har vært brukt lyd på noen planetariske romferder. Først ut var antageligvis de sovjetiske Venera 13- og 14-ferdene på tidlig 80-tall, så var det den mislykkede Mars Polar Lander på slutten av 90-tallet. Endelig var det Huygens som hadde lydsensorer da den landet på Saturns måne Titan i 2005.
Det er snakk om både passive sensorer som hører på stormer og lynnedslag og også aktive sensorer som sender lyd og f.eks kan måle lydhastighet. Da lydhastighet gir informasjon om sammensetning av atmosfæren er dette interessant informasjon.
Men hva hvis jeg kunne stå på Jupiter og lytte og snakke? Vi må se bort fra trivielle ting som at jeg ikke får puste i en atmosfære bestående av hydrogen (H2) og helium så … Men det å se bort fra slike ting er noe vi har vent oss til helt siden Galileo og andre på hans tid tenkte seg bevegelse av fallende kuler uten at det var luftmotstand – Gedankenexperiment.
På gassplaneten Jupiter er det ikke helt klart når planeten begynner og atmosfæren slutter, men det er 1-2 atmosfærers trykk omtrent i overgangen. Det er jo ikke så forskjellig fra jorda.
Lydhastigheten blir likevel omtrent 1000 m/s, dvs 3 ganger den på jorda. Sånn sett blir det litt som å finne retning under vann, der lyden går enda fortere (1500 m/s). Det kan en lese om her «Stereo under vann«. Read More
Kollokvium 