Flate fjell er finest

Murray Buttes, små platåfjell på Mars. Fjellet til venstre er ca. 15 m høyt og 60 m langt. NASA/JPL-Caltech/MSSS, august 2016.

Jeg følger fortsatt med på bildene som kommer støtt og stadig fra Curiosity, den beste bilen vår på Mars. Du hadde kanskje glemt Curiosity, hva. Ikke glem henne. Hun utforsker en ny verden, på femte året. Det er nesten ikke til å tro. I disse dager kjører Curiosity gjennom et vakkert landskap med små platåfjell som kalles «Murray Buttes«. Et platåfjell er et fjell som er flatt på toppen, akkurat som platåsko er flate i sålen. En «butte» er et platåfjell som er høyere enn det er bredt.

Åh, platåfjell er bare best. Spisse fjell er kjedelige. Disse spradebassene som skal vinne over fjellene, med kule solbriller og sponsorlogoer, de klatrer oppover spisse fjell, og kommer til en topp, og erobrer. Men når de bestiger et platåfjell blir de snytt for seieren, haha. Et platåfjell har nemlig ingen topp. Det er umulig å finne seierspunktet. Fjellet vinner.

Et platåfjell dannes når et flatt lag av en hard bergart ligger over mykere bergarter. De myke lagene under eroderes, blokker av den harde bergarten over raser ned, og det blir et brattheng, et stup. Under stupet er det gjerne en ur av rasmateriale.

Simon de Villiers henger i Høgenhei, et platåfjell ved Langesund. Foto meg.

I Norge har vi ikke så mange platåfjell. Det kommer av at lagene som oftest ikke ligger flatt lenger, men ble foldet og rotet til under den kaledonske fjellkjedefoldingen, for 400 millioner år siden eller så. Så for oss kan platåfjell virke eksotiske. Noen flotte eksempler finnes i området mellom Porsgrunn og Langesund, utenfor kaledonidene, hvor lagene fortsatt ligger flatt og en tykk, hard kalkstein av ordovicisk alder ligger over mykere skifer. Der nede kalles platåfjell for flauer eller floger, og folk har hoppet i fallskjerm fra dem. Andre har bygget hytter rett under flauene, noen ganger oppå svære steinblokker som har rast ned. Det er kanskje ikke så lurt.

Noen bergarter i Norge er yngre enn kaledonidene, slik at lagene ikke er påvirket av fjellkjedefoldingen. Slike svært unge bergarter (bare 280 millioner år) finnes i Oslofeltet. Kolsås og Skaugumsåsen er fine platåfjell dannet av tykke, flattliggende lavastrømmer (basalt og rombeporfyr) over mykere sedimentære bergarter. Flatene oppå disse åsene er rester etter en lavaslette som opprinnelig må ha dekket store deler av Oslo-området. Det var annerledes før enn nå.

Skaugumsåsen, platåfjell i Asker. Foto meg.

Skal vi se, har vi flere platåfjell i Norge? Ja, massevis på Svalbard da! Der oppe ligger lagene fortsatt ganske flatt, og platåfjell er et vanlig syn. Jeg husker første gang jeg kom dit. Platåfjellene var det første som slo meg, at landskapet er helt annerledes enn på fastlandet. Rett ved Longyearbyen er det til og med et platåfjell som heter Platåfjellet, rett og slett. Der er det en hard sandstein som utgjør toppen. Det berømte Table Mountain utenfor Cape Town er også dekket av en sandstein.

Så da vet vi en del om platåfjell. Men til slutt, en ting å lure på. Hva er det som har fjernet steinen mellom platåfjellene på Mars? Noen tror at det var vann som gjorde det, for lenge siden. Men kanskje det bare var vinden, den tynne marsvinden, som har sandblåst det golde, iskalde landskapet gjennom milliarder av år.