Hva har premature babyer til felles med orkidéer i gammel skog? Foto: CC via Wikimedia/Jacoplane
Noen ganger trenger man litt hjelp fra andre. Som hvis du er en for tidlig født baby og må starte livet i en kuvøse. Sånn er det også med noen av de vakreste blomstene vi har, orkidéene.
Mange orkidéfrø er ørsmå, nærmest som støvkorn. Det er fordi frøet ikke inneholder noen matpakke, slik andre planter har. Det er slett ingen opplagsnæring som spiren skal leve av til den har fått slått rot.
Orkidéfrøet er derfor helt avhengig av hjelp fra gode venner. I dette tilfellet såkalt mykorrhiza-sopp. Dette underlige ordet, som du garantert staver feil de første gangene du prøver å skrive det, stammer fra gresk myko som betyr sopp, og rhiza, som betyr rot (den doble r’en er en gresk lingvistisk finurlighet). På norsk kalles det rett og slett sopprot.
Sopprot-soppene legger seg som en hanske rundt (og delvis inni) plantenes røtter. De fleste av jordas planter har slike sopphansker, eller kanskje burde jeg heller kalle dem tåsokker, på røttene sine når de blir store.
BFF: Best Friends Forever
Det spesielle med orkidéen og dens sopprot-venner er at forholdet starter så tidlig. Soppen pakker det fnugglette orkidéfrøet inn i en slags kuvøse av myke sopptråder. I denne kuvøsen forsynes det lille hjelpeløse frøet med både vann og næring i starten, til den har dannet egne røtter, stengel og blad. Bare gjennom dette tette samarbeidet kan frøet bli en voksen, vakker orkidé.
Hos noen orkidéer varer forholdet livet ut. Forskere som studerte en amerikansk slektning av vår norske knerot, fant at den bare hadde en sopp-bestevenn av gangen – altså ett individ av én art – og disse ble bare nødig byttet ut. Selv om soppen antagelig ikke får stort igjen for hjelpen, i motsetning til i andre sopprot-plante-forhold. (For å ikke ødelegge den gode historien skal jeg la være å fortelle at soppen har en på si’ – den har nemlig ofte også et forhold til et nærstående tre, og får karbohydrater og annet snadder derfra).
Frø av narrmarihånd (Anacamptis morio) pakket varsomt inn i en ‘kuvøse’ av Ceratobasidium-mykorrhizasopp. Foto: Rafael Schneider/pacifchorticulture.org
Den usynlige bestevennen
Med sine 25 000 kjente arter er orkidéfamilien den største i planteriket. Faktisk er hver tiende planteart på kloden en orkidé. Orkidéer er underlige, vakre og høyst ulike. Kanskje kjenner du dem best fra blomsterbutikken, der du for et par hundrelapper kan få en hvit eller lilla variant fra fjerne tropiske strøk.
De fleste orkidéer er nettopp tropiske, men selv i vårt karrige land klamrer snaut 40 ulike arter seg fast i skrinne skoger og på kalkrike knauser. Noen er storvokste og slående vakre i gul eller rødrosa fargeprakt, som marisko eller brudespore. Andre er små og beskjedne i all sin blekgrønnhet – som knerot eller tveblad-artene. Omtrent halvparten av de norske artene er truet eller nær truet av utrydning.
Deres underjordiske bestevenner, derimot, er omtrent like usynlige som Skybert. De lager sjelden fruktlegemer (altså soppens ‘blomster’, som vi ser over jorda – slik som en kremle eller en kantarell), og det må DNA-analyser av jorda til for å lokke dem fram på artslistene.
Til gjengjeld kan de pynte seg med slektsnavn som lyder som vaskeekte prinsessenavn – ingen hadde vel stusset om Märtha Louise hadde kalt sine barn Leah Tulasnella og Emma Tomentella?
Gammel skog er viktig
Mange orkidéer er sjeldne og trues av at levestedene forsvinner. Et amerikansk studie så på tre ulike orkidéer, alle truet i en eller flere delstater. Forskerne ønsket å forstå hva som påvirket forekomst av sopp-komponenten i forholdet, og sådde orkidéfrø i ung (50-70 år) og gammel (120 til 150 år) skog.
Det viste seg at skogens alder var viktig for om orkidéene spirte. Mye av dette var fordi orkidéenes sopp-venner syntes å foretrekke gammel skog: flere ulike sopparter var tilstede, og dessuten var det var fem til tolv ganger mer av dem her, enn i ungskogen.
Samtidig testet de om det hjalp på spiringen å legge døde blader og død ved på overflaten. Store mengder død og råtnende ved i ulike størrelser og grader av nedbrytning er viktig for å holde på fuktigheten og for å bedre næringsforholdene i jorda – og er nettopp noe av det som skiller en lite påvirket skog fra en moderne industriskog. Mere råtnende ved og blader var også positivt for forekomsten av orkidéenes kompis-sopper.
Dermed kan vi legge nok et studie i stabelen av artikler som dokumenterer hvorfor gammel skog, med alt sitt synlige og usynlige artsmangfold flettet sammen i finurlige samspill, er verdt å ta vare på. I dag er bare 2,4 prosent av skogen i Norge eldre enn 160 år. Til tross for at både gran og furu teller sine levealdre i hundreår. Det blir smått med sopp-kuvøser til små orkidéfrø av slik skogforvaltning.
Narrmarihånd (Anacamptis morio) i sin fulle prakt. Foto: CC via Wikimedia Commons/Bernd Haynold
Litteratur: McCormick, M.K., Lee Taylor, D., Juhaszova, K., Burnett, R.K., Whigham, D.F. & O’Neill, J.P. (2012) Limitations on orchid recruitment: not a simple picture. Molecular Ecology, 21, 1511-1523.
Kollokvium 