Isfritt – rykende fersk antologi av norsk populærvitenskap

Pen, ikke sant? Den er enda bedre på innsiden.

Boken Isfritt. Populærvitenskap som angår deg. er akkurat lansert (Spartacus, 2014) . Den er noe så uvanlig som en populærvitenskapelig antologi på norsk, løst modellert på serien Best American Science Writing. Kollokvium-skribenter er tungt involvert i boken – under får du et utdrag. Ta en titt på det som kan bli et nytt norsk formidlingsfenomen.

Populærvitenskapelige bøker er sjelden kioskveltere i Norge. Likevel kommer det ofte ønsker, blant annet fra kollovkiums lerese, om å få mer god formidling mellom to permer.

For en tid siden stilte kollokvium-skribent Henrik Svensen spørsmålet: Har vi nok gode viten-tekster i Norge, blant blogger, aviser, magasiner og nettsider, til å lage en årlig antologi? Svaret viste seg å være et overveldende ja. Faktisk er det så mye bra som skrives at redaksjonen måtte velge et tema for å kunne avgrense tekstutvalget. Den første av det vi håper skal bli en årlig utgivelse er nå tilgjengelig i butikkene og på nett – tema for første årgang er altså «Isfritt».

«Isfritt. Populærvitenskap som angår deg.» er en samling av 37 tekster fra de siste 2-3 årene, fra kilder som Morgenbladet, NTB, Klima, Masterbloggen, Dagbladet og mange fler. Seks av tekstene er også nyskrevne. Redaksjonen har vært ledet av Henrik Svensen, og har videre bestått av Nina Kristiansen, Dag O. Hessen, Kjetil Østli, Kikki Kleiven, og undertegnede.

Her er hva forlaget skriver om boken:

Hva gjør forskere når de er ute i felten, hvordan måler de hvor tykk isen er på Grønland, og hva har måkefanging å gjøre med klimaforskning?

Her finner du 37 tekster som forteller om nordområdene og om hvordan man kommer frem til ny kunnskap om jorden og naturen.

Naturvitenskapelig formidling finner vi i alle medier, og her har vi valgt ut noe av det beste som er skrevet i de siste par årene. Alle tekstene belyser temaet isfritt og viser at klimaforskning kan være mangfoldig og spennende. Seks av bidragene er nyskrevne, de andre er plukket fra aviser, magasiner og blogger for å vise bredden av det som formidles i Norge i dag.

La våre forskere, studenter, journalister og forfattere inspirere deg og vise deg veien inn i både kjente og fremmede landskap.

Vi i kollokvium vil ublygt anbefale alle å ta en titt på den nye boken – den er virkelig blitt flott. Den viser en enorm bredde i vitenformidling i Norge, som kan være vanskelig å legge merke til hvis man ikke er en svært flittig avis-, blogg- og magasinleser. Her er kjente og ukjente navn, lange og korte tekster, journalister og forskere, alvor og humor, godt blandet.

Som en smakebit, her er en tekst fra boken, opprinnelig publisert i Morgenbladet 22.08.2013:

Storm om Arktis
Bjørn H. Samset

Er arktisk metan en tinende klimabombe? I juli meldte medier verden over at klimaendringene kan bli voldsomt mye dyrere enn noen har forventet. «Pengene verden vil tape på at Arktis smelter kan tilsvare hele fjorårets verdensøkonomi», skrev forskning.no. Grunnlaget for mediestormen var en økonomisk analyse publisert i tidsskriftet Nature, som så på effekten av plutselige, store utslipp av klimagassen metan på grunn av global oppvarming. I etterkant har imidlertid både artikkelen og dekningen skapt bølger i forskermiljøer. Er det virkelig så ille?

Metan er en klimagass, på lik linje med CO2. Molekylene i gassen har evnen til å ta opp jordens varmestråling og holde på den slik en dyne holder på varmen din om natten. Konsentrasjonen av metan i atmosfæren har økt dramatisk siden førindustriell tid på grunn av menneskers aktiviteter, som dyrehold, landbruk og industriell bruk av såkalt «naturlig gass». Metan er en av de viktigste bidragsyterne til dagens sakte økende temperaturer og endrende klima. Dermed er det veldig interessant hvorvidt det fremover kan oppstå nye kilder til metan, og hvor store de blir.

En mulig kilde ligger under havoverflaten i nord, utenfor Sibir og nordover mot polpunktet. Der ligger metan bundet i iskrystaller, i en type stoff kalt et klatrat. Nøyaktig hvor mye metanklatrat som er låst under polhavet vet vi ikke, men selv de mest konservative anslagene er høye. En del finnes også i permafrosten på Sibirs steppeland. Det er store nok mengder metan i Arktis til å påvirke klimaet dramatisk – hvis den begynner å slippe ut.

Analysen til Whiteman, Hope og Wadhams i Nature er et ærlig forsøk på å sette tall på noe klimaforskere lenge har vært bekymret for. Arktis varmes i dag opp dobbelt så raskt som resten av verden, blant annet fordi det mørke havet som avdekkes når isen smelter tar opp ekstra sollys. Før eller siden blir havene så varme at klatratene smelter, og vi får et dramatisk bidrag til utslipp av klimagasser. I analysen i Nature antar forfatterne et ekstra utslipp på 50 milliarder tonn metan i løpet av få år, og gir dette som utgangspunkt til en modell som kobler verdensøkonomien til klimaendringer. Ut får de svært store tall, og både Nature selv og andre medier rapporterer dermed at de økonomiske konsekvensene av et smeltende Arktis kan bli enorme.

I etterkant har imidlertid mange pekt på at mens prinsippet er riktig, så er forskernes anslag neppe realistisk. 50 milliarder tonn er svært mye metan. Der metankonsentrasjonen har økt med rundt 150 prosent siden førindustriell tid, ville et slikt utslipp – hvis det kom i løpet av ti år – skapt nesten det tidobbelte av denne økningen igjen. Deretter ville konsentrasjonen gått raskt tilbake, siden metans levetid i atmosfæren bare er rundt et tiår.

Slike enorme, og ikke minst raske utslipp er heller tankeeksperimenter enn realistiske scenarier. Havet som i dag dekker de frosne klatratene fungerer som en god isolator, og selv om vannet varmes vil det ta lang tid før metan kan slippes ut i store mengder. Metan på land er antakelig mer følsomt, men her er mengdene mindre. Målinger, analyser og historiske klimadata støtter et slikt syn. Metankonsentrasjonen har variert gjennom jordens historie, men vi ser ingen tegn til denne typen eksplosjonsartede utslipp.

Metanen i Arktis gir grunn til bekymring. Når slettene i Sibir og Nordishavet sakte varmes, og permafrosten tiner, vil vi se økte utslipp derfra. Økningen vil imidlertid foregå roligere og over mye lengre tidsrom enn det forfatterne av Nature-studien antok. Metan er en snikende fare, snarere enn en tinende bombe. Videre forskning vil avgjøre hvor bekymret vi faktisk bør være.

Klimaendringene er skumle nok uten at vi krisemaksimerer.

Kilde: Isfritt. Populærvitenskap som angår deg. (Spartacus, 2014).