Er du en av dem som forlater et gråtende barn i barnehagen, kan du gjøre det med god samvittighet. Og jobber du i barnehage så vær stolt! Forskning fra en rekke land viser nemlig at om et barn går i barnehage eller ikke, har avgjørende betydning for hvordan barnet senere mestrer voksenlivet. Barnehagen klarer dessuten det skolen ikke får 
til, å utligne sosiale forskjeller.
til, å utligne sosiale forskjeller. Den siste studien som viser en slik sammenheng er ekstra overbevisende ettersom den fulgte 1400 amerikanske barn i 25 år. Alle kom fra en fattig bydel med afroamerikansk befolkning. Blant de som hadde gått i barnehage, var det en større andel som fullførte videregående skole. Effekten var spesielt tydelig når man sammenlignet barn til mødre som ikke hadde fullført high school. Nesten 80% av disse barna fullførte allikevel high school hvis de hadde gått i barnehage fra de var 3-4 år, mens det tilsvarende tallet for dem som ikke hadde gått i barnehage var 65%. Det var også en lavere forekomst av rusmisbruk og kriminalitet i barnehagegruppen.
Denne studien får støtte fra tilsvarende studier i mange andre land. En fransk rapport viser at barn som fikk tilbud om barnehage i Frankrike på 1960- og 1970-tallet, hadde økt sjanse for å lykkes på skolen, og tjente mer som voksne enn barn som ikke gikk i barnehage. I Sveits har man sett det samme, samt at barnehage er spesielt gunstig for barn fra resurssvake familier. Også en norsk studie viser en klar sammenheng mellom barnehage, utdanningsnivå og suksess i arbeidslivet. Når det i tillegg meldes om positive effekter av barnehage fra Asia, Sør-Amerika og en rekke andre land, er det merkelig at ikke barnehager og førskolelærere har høyere status i samfunnet. De gode effektene av barnehage er nemlig avhengig av at tilbudet har høy kvalitet med fagutdannet personell. Da kan til gjengjeld resultatene være oppsiktsvekkende. En engelsk undersøkelse konkluderer med at effekten av 18 måneders opphold i en god barnehage, kan ha like stor betydning på et barns kognitive utvikling som 6 år med barneskole! Det er kanskje ikke så merkelig hvis man tar i betraktning den enorme utviklingen som foregår i hjernen i denne perioden.
Ønsker vi flere kunnskapsrike voksne i fremtiden, må vi satse enda mer på barnehagene. Vi må gjøre det attraktivt å bli førskolelærer slik at de finnes i fleng. I tillegg bør alt personell i barnehagene regelmessig få tilbud om etterutdanning. Barnehagene bør også ha god nok økonomi til å kjøpe sunn og god mat og godt undervisningsmateriell. Vi bør dessuten tilby plass til alle barn når de er gamle nok, uavhengig av når på året de er født.
Kilde: Science, vol 333, s 299-300 og 360-364, 2011
Kollokvium 
I Norge er vi på mange måter nå ved et veiskille i barnehagepedagogikken. Vi er opptatt av at vi er en læringsarena og vi formidler kunnskap som skal gi barn en god ballast videre i livet. Ikke minst har vi fokus på holdninger og verdier som skal være et fundament i dannelsen for å bli «hele» mennesker. Alle utdanningsinstitusjoner bør absolutt evaluere hvor vi er og hvor vi skal med jevne mellomrom. Men hva styrer oss i evalueringen? Hvor er fokuset ? Det er fort gjort å glemme at barndommen har sin egenverdi. Hvis fokuset blir på å tilføre barn stadig mer målbare kunnskaper, kan vi gå i den fellen at vi mister de umiddelbare og genuine opplevelsene og øyeblikkene som skal dominere barndommen, etter min mening.
Det er ikke så mye forskning fra de nordiske barnehagene, og jeg opplever at vår pedagogikk langt fra er den samme som noen av de landene som forskningen kommer fra. Nå viser jo denne forskningen at barn kommer heldig ut i disse landene. La oss håpe at dette også gjelder for våre barnehagebarn her hjemme på berget !
Denne reviewartikkelen hadde ikke fokus på målbare kunnskaper. Ut i fra anne litteratur jeg har lest, vil jeg tro at utvikling av språk, sosiale ferdigheter og evne til selvregulering er noe av det viktigste en barnehage kan tilby.
Man finner det man leter etter. Leter du etter artikler og forskning som støtter å ha barna i barnehage, finner du det. Du finner også forskning og artikler som sier at det slettes ikke er så bra for barna.
Det du skriver sier, såvidt jeg kan se, handler ingenting om hva slags familier disse barna har/skaffer seg. Hvor nært knyttet de blir sin familie, eller hvor stor familie de har. Det jeg leser her dreier seg kun om penger, hvor mye man tjener, hvor høy utdanning de får. Er det virkelig alt som teller?
Hjemmet kan tilby ting som barnehagen ikke kan. Barna kan lære alt de kan i barnehagen hjemme også.
Man må vel ha litt tro på forskning, selv om man skal være kritisk. Tenkte det samme som deg – men jeg har akkurat lest en annen forskningsrapport fra Adferdssenteret – som viser at toåringer som har gått i barnehage – i norske barnehager – har bedre utviklet sosial kompetanse enn de som ikke har gått, til gjengjeld viser de litt mer sinne (men kanskje det er bra????)…-Jeg tror det handler om KVALITETEN I DEN enkelte barnehage….. de voksnes kompetanse, bygget, materiale osv… Jeg har jobbet i ulike stillinger i barnehage, i kommuneadministraskjonen og på universitetet… og det vi trenger for at alle barnehager skal bli gode er FLERE FØRSKOLEÆRERE – og ev. andre fagfolk. Hvilken forskning viser du til som sier at det slettes ikke er bra for barn – de har ikke jeg funnet……………..
Barn kan sikkert lære masse av det de lærer i bhg hjemme også, men de lærer seg ikke samhandling med andre barn hvis de ikke har jevnaldrende barn å leke med. Samhandling med andre er viktig for barns utvikling av sosial kompetanse, og det er viktig at barn får den erfaringen før de skal begynne på skolen.
Barn som er hjemme, iallefall mine barn, har kontakt med andre barn også selv om de ikke er i barnehage. De førtse 5 årene jeg hadde barn, hadde jeg dagbarn. Etter det hadde jeg nok egene barn og da holdt det med det, pluss venner, da. De barna som har søsken lærer mye samhandling gjennom det. Men jeg tror iallefall ikke det er nødvendig med barnegange fulltid for de minste for å lære seg samhandling. Deltid kunne jeg kanskje tenkt meg til høsten for minsten, da hun som er eldre enn ham begynner på skolen. Men jeg mister kontantstøtten, så jeg tror ikke vi får det til. Men i perioder har jeg hatt barna i barnepark og det føler jeg dekker dette behovet mer enn godt nok. Ellers må mor være oppmerksom på at barna treffer andre barn. Jeg synes også det er viktig. Barnehage er heldigvis ikke den eneste løsningen på dette.
er enig med deg Linda. man finner det man leter etter!
jeg tror ikke det er så enkelt at man kan skvise alle inn i en bås, uansett hva forskere finner ut (om det er i USA, Norge eller Asia forskerne forsker).
et strålende eksempel er jo faktisk da meg selv: jeg har aldri gått èn dag i barnehage og har alltid vært både økonomisk, sosial og flink på skolen (såpass at jeg var ekstralærer for 5 elever som ikke hadde bestått matte tentamen til jul, og de fikk da ny sjanse til å ta tentamen og bestod…barnehage hadde de alle gått i)…
det jeg også finner en tanke irriterende ved denne forskningsrapporten er at det er forsket i ett helt annet land på mennesker som vokser opp på helt annet måte enn oss. de har forskjellig utgangspunkt på enkelt og greit; alt!
om mine valg ang barnehage skal baseres på hva forskere fant på andre siden av jordkloden så blir det helt feil….
Det er mye barna lærer hjemme også – med bevisste foreldre! Men det er i barnehagen de lærer å være et medmenneske. Der er de ikke en datter/sønn, søster/bror etc. – i barnehagen må barna lære seg å forholde seg til samfunnet og sine medmennesker. Der må de lære samfunnets sosiale spilleregler for å fungere i leken.
Jeg mener ikke at barna for alt i verden skal starte i barnehagen når de er ett år og så fullføre hele utdanningsløpet. Det jeg mener er at barn har godt av nærheten det kan få hjemme – som er spesielt viktig det første/de første par leveåret/-ene, men alle norske barn har godt av noen år i den norske barnehagen!
Jeg jobber selv med barn i overgangen barnehage/skole, og har sett at barn som har gått i barnehage har mye bedre forutsetninger når de begynner i skolen – enn barn som ikke har gått i barnehage. De norske barnehagene har i dag en utrolig stor kvalitet, som kommer barna til gode resten av livet. Husk at de som jobber i norske barnehager jobber for å gi barna den beste starten på livet!
Er ikke uenig med deg, men må bare kommentere at barn kan fint lære å være medmennesker og bli samfunnsengasjerte selv om de ikke er i barnehage. Det kommer an på hjemmet og foreldrene samt andre viktige i «landsbyen».
Det er heller ingen tvil om at barnehagen er en av de viktigste institusjonene vi har i samfunnet, og blant annet sett i et folkehelseperspektiv burde vi verdsette (og dermed også med ressurser!) den utrolig viktige arenaen som barnehagen er.
Hei Linda
Takk for tilbakemelding. Først må jeg si at jeg ikke på noen måte har lett etter slike artikler, men jeg følger med på hva de fremste vitenskapelige tidsskriftene i verden tar opp av temaer, og dette er et av dem. Da er det nesten alltid solid forskning over flere år som ligger bak.
Ellers tror jeg personlig at et ressursterkt hjem som sørger for å gi barna sine varierte stimulig og at de møter andre barn, kan gjøre en like god jobb som en barnehage. Men dessverre er ikke det hverdagen for mange barn. Dessuten tyder denne oversiktsartikkelen på at barnehage heller ikke er skadelig.
Utdanning og lønn kan være gode indikatorer for hvordan en gruppe mennesker fungerer i snitt, selv om det kan være store avvik på individnivå. Når det gjelder utdanning mener jeg personlig at ja, det teller også på individnivå! Skal vi løse fremtidens problemer og sikre at vi har arbeidsplasser i fremtiden, må vi ha folk med høyere utdanning. Alle kan ikke jobbe hjemme og ta seg av familien.
Takk for utdypende balanse tenkning! Håper folk leser det du her har skrevet.
Jeg har selv jobbet i (‘kvalitets-‘) barnehage i mange år, og ser mange fordeler og mange ulemper med at barna er i barnehage. Det jeg synes er mest synd er at foreldre som ønsker å ha barna sine hjemme blir sett ned på, og omtrent fortalt at barna dems ikke vil få de samme utviklingevnene som barna i barnehage. Dette er bare tull!
…For dette vil jo si at den (eldre) generasjons topp-politikere og andre i toppstillinger ikke kan gjøre en særlig god jobb, for mange av dem har ikke vært i barnehage!
Man kan absolutt bli en god topp-leder selv om foreldrene dine valgte å ha deg hjemme!
Det er ubalansen i det hele barnehagebildet jeg er så oppgitt over. Hvor barnehagen ofte blir sett på som den ene løsningen for at du skal få et vellykket barn både nå og senere i livet… Jeg kan nevne fler eksempler på at dette ikke er tilfelle….
….så var også dei fleste som er toppleiarar i dag også barn av ein generasjon med heimeverande mødre. Dei var knytt til eit fellesskap der barna hadde ein sosial arena det dessverre ikkje er så mange av i dag! Korvidt det er eit reelt val for nokon å vera heima er ei anna sak.
Gro R S:
Ja, det er vel det som er problemet, at mor og far ikke har noen reell valgmulighet: -begge må jobbe, og barna må være i barnehage.
Jeg mener ikke å si at barnehage ikke er bra for barn, men likevel er det slik at uansett hvordan man vrir og vender på det så er det alltid noen(/mange?) barn som kommer dårlig(ere) ut av barnehage.
Les det Christine sier: 17. februar 2012 kl. 20:34
Ang toppoledere har du helt rett, de fikk både i pose og sekk (hvis foreldrene var ‘normale’) Hadde de vært bedre toppledere hvis de hadde gått i barnehage? Eller holdt det å være hjemme? Og er du sikker på at alle hadde noen å leke med selv om de fleste barn var hjemme på den tiden?
Jeg vil bare si at dette innlegget ditt var godt lesestoff! Har anbefalt ditt innlegg på min blogg: barnehagelareren.blogg.no.
Linda C Hagen: Kan du være vennlig og finne noe anerkjent forskning som viser at det ikke er bra for barn å være i barnehagen?
da jeg leste denne debatten i går begynte jeg å lete litt rundt etter relevant forskning. Jeg fant at for en tid tilbake var det en artikkeli aftenposten der to eksperter på utviklingspsykologi, lars Smith og joacim Haarkou advarer mot å ha 1. åringer i barnehage . Jeg har desvere ikke lyktes i å finne en fungerende lenke til den opprinnelige artiklen, men den ble komentert i flere andre artikler som du finner hvis du googler disse to navnene sammen. jeg fant i midlertid en annen lenke der Lars Smith forklarer litt om tilknytning o avslutter med følgende:
«Det skal mye til for at en barnehage kan ha en bedre prosesskvalitet enn den kvaliteten de minste barna opplever ved å være i et godt fungerende hjemmemiljø. Men barn som har disharmoniske og konfliktfylte hjem, kan oppnå en fordel ved å gå i barnehagen»
http://www.dagbladet.no/2010/08/02/nyheter/barnehage/innenriks/forskning/12804850/-
Simen Tvetereid har skrevet en bok som heter «Hva skal vi med barn» som omtales her:
http://www.vedal.net/blogg/?p=1255
Her er en kritisk artikkel skrevet av en persom som har jobbet 40 år i barnehagesytemet:
http://barndom.net/artikler/barn-som-salderingspost/
Det har blitt gjennomført en stor langtidsstudie i USA som har gitt både positive og negative resultater om effektene av barnehage.
Barn som har gått i barnehager av høy kvalitet skårer noe høyere rent kognitivt.. Til gjengjeld har de større risiko for adferdsproblemer.
Her er noen linker som omhandler denne undersøkelsen:http://www.psychologytoday.com/articles/200505/the-trouble-day-carehttp://www.ehow.com/info_8407593_effects-vs-home-care-infants.html
og her er en blogg der utviklingsekspert Jay Belsky skriver om mye interessant, blandt annet et «Født sånnn eller blitt sånn» inlegg som viser at det finnes indikasjoner på at noen barn er født med genetiske disposisjoner for å utvikle trygg tilknytning nesten uansett, mens andre barn er avhengige av trygge omsorgspersoner:http://www.psychologytoday.com/blog/family-affair
Selv har jeg 6 barn og har derfor et visst sammenligningsgrunnlag. Av de 4 som nå er skolebarn har 3 gått i barnehage det siste året før de begynte på skolen og en av dem ikke. To av dem var det ofte vanskelig å levere, de gråt og ville heller være hjemme. med den ene er jeg fremdeles usikker på om jeg valgte riktig da jeg tvinget ham til å gå.
Den som både faglig og sosialt har klart deg best på skolen med høy måloppnåelse i samtlige fag og mange venner er hun som aldri gikk i barnehage. Det har først og fremst med hennes personlighet å gjøre, men det er også et bevis for meg på at barnehage ikke er absolutt nødvendig for å klare seg på skolen.
Akkurat nå har jeg en femåring som går deltid i barnehagen og han trives stort sett med det. Han går dit glad og fornøyd, og er ikke alltid klar til å bli med hjem når jeg henter ham, men han kan av og til utrykke at han har lengtet hjem i løpet av dagen, noe som sikkert er helt normalt, og som sikkert de fleste barn gjør av og til. Det burde foreldre være klar over. En Undersøkelse av 3000 danske barn viser at barna generelt er mindre fornøyde med barnehagen enn de voksne
den kan du lese om blandt annet her :
http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7851087
Ut fra denne forskningen og ut fra min egen magefølelse velger jeg derfor å utsette barnehagestarten til mitt yngste barn som nå er 2 1/2 år og som har en utmerket språkutvikling, litt til.
Min mor var hjemmeværende, men sendte meg allikevel i barnehage hver dag. Ikke fordi hun ikke hadde klart å ha meg hjemme, men fordi hun visste det var viktig at jeg lærte å være med andre barn og at i barnehagen fikk jeg en annen oppfølging enn hjemme.
Jeg har både nær og god tilknytning til min familie og tar nå en PhD. Jeg har fantastiske minner fra barnehagen og alt det fine som var der, og tviler ikke ett sekund på å sende mine fremtidige barn i barnehagen.
Hei! Jeg sier bare at man finner det man leter etter uansett hva det er. Jeg kan ikke finne forskning på dette, men det er helt sikkert der ute det også. Jeg blir noe provosert noen ganger når jeg aner en viss motvilje mot det jeg gjør og har gjort i 13 år, nemlig å være hjemme med barna mine, og da vil jeg noen ganger si ifra at «Hei, det der kan man kanskje ta med en klype salt?!». Jeg legger mye i det å være hjemme med barna, og at toåringer i barnehage er mer sosiale tar jeg også med en klype salt. Jeg har seks barn og de er alle meget sosiale mennesker.
Jeg for min del, trenger ikke å lese opp om forskning om disse emnene for å stå for det livet vi har valgt for vår familie. Men jeg vet at Trude Mostue har satt seg inni dette og har lest mange rapporter og forskning rundt det. Så At det finnes tviler jeg ikke på. Det kan dere helt sikkert lete frem selv. Akkurat nå kommer jeg ikke til å lete det frem for å tilfredsstille dere her. Men kanskje jeg skal gjøre det en gang for å kunne slå i bordet med en forskning. Men for meg er ikke det nødvendig. Ja, i en debatt er det smart å ha noe «håndfast» å vise til. Jeg vil bare si ifra at det fortsatt finnes hjemmeværende mødre som gjør en knallgod jobb, jeg kjenner flere. Det kan kanskje se ut som om denne rasen holder på å dø ut, men mange sier til meg at de faktisk egentlig kunne tenke seg å være hjemme, men dette er det ikke alle om tør å gjøre eller si høyt, og så er det noen som gjør det også, og det synes jeg faktisk er bra.
Hei!
Jeg er utdannet førskolelærer og har arbeidet i barnehage i 13 år. Jeg liker selvfølgelig jobben min, men det skal ikke stikkes under en stol at barnehager i utgangspunktet er for FORELDRENE!!!!!! Jeg har kjempe respekt for at du er hjemme med barna dine!!! Du tar ansvar og gjør en super flott og viktig oppgave.
Jeg tror barnehagehverdagen kan være veldig bra for de fleste barn, men små barn ( under året) med lange dager i barnehagen tror jeg ikke nødvendigvis er så sunt. Med veldig mange barn og voksne som de skal forholde seg til i mange timer….
Jeg er enig med deg i at vi ikke må si ar barnehager er bedre enn å være hjemme hos mamma/ pappa!! Vi må gå ut fra at foreldre gjør en god jobb, ha litt tillit.
Lykke til med alle dine.
Hilsen Line.
Tusen takk Line. det var hyggelig å høre:)
Hei Linda, vær stolt over å være hjemme med barna dine mens de er små. Mine døtre er nå 14 og 18 år gammel. Flinke på skolen og ekstrem sosiale vesener er de også. Min mann og jeg valgte å legge opp til en livstil som gjorde at jeg kunne være hjemme hos dem. Vi hadde bare 1 bil og den var kjøpt brukt. Vi bor ikke i en svær hus men jentene har hver sitt soverom og vi har det koselig. Når vi bestemte hos for å få barn, bestemte vi oss for at det var VI som skulle oppdra dem, VI som skulle være den trygge basen for dem. Jeg vet det er mammaer som må ut å jobbe men når jeg ser veldig mange, unge par som starter samlivet med nytt, stort hus, hver sin ny bil, sydenturer er en selvfølgelig og de lever et liv som fører dem i stor gjeld og da MÅ begge jobbe fullt og da barna MÅ bare tilbringe dagene sine med mennesker de ikke er i slekt med og som må fordele seg likt mellom alle barna. Har en nær slekting som vekker sin 1 åring kl.06.00, leverer i BH kl. 06.45, henter kl.16.30, er hjemme ca kl.17.00. Lager middag og spiser sammen og legger barnet kl.19.00. Hva slags kvalitetstid har det barnet fått med foreldrene sine den uken? Synes det er nitrist. Barn trenger ro og trygghet i hverdagen og vi foreldre trenger å ordne livene våres på en måte som gir dem nettopp det. Stå på Linda, du gjør det rette overfor barna dine.
Jeg har selv 1-åring i barnehage, men synes eksempelet ditt var ekstremt… nesten 10 timer i barnehage er altfor mye. Jeg står opp og gjør meg klar, vekker tulla et sted mellom 7.00 og 7.30. Vi stresser ikke (synes det er viktig at det blir en hyggelig morgenstund) og tusler til barnehagen ca. 8.00 (ti min. gange) og hun blir hentet av faren ca. 15.45. Skulle gjerne ha jobbet redusert, men har akkurat begynt i ny jobb (som er veldig barnevennlig og som f.eks gir mulighet til å jobbe hjemmenfra ved behov) og det er litt tidlig å spørre om det. Hun sover ca. to timer på dagen og hun trives veldig godt i barnehagen. Sist uke brukte faren 10 min. på å overtale henne til å bli med hjem. Jeg kommer hjem til middag, vi spiser og leker før det er kvelden. Helgene er hellige, da er det lek og moro som gjelder. Dette fungerer fint for oss og vi har ei trygg og blid liten tulle.
Tuse takk, Anita:)
Linda, det er farlig å stole på noen blindt, og jeg anbefaler deg heller å sette deg inn i stoffet som er tilgjengelig og gjøre opp din egen mening!
Du velger å legge all din tro på Trude Mostue, uten å sjekke forskningsresultatene som ligger til grunn.
Den Trude Mostue som mener at barn bør være hjemme, og at alle burde ta seg råd til det, og om vi ikke hadde råd så kunne jo bare «værdens rikeste statskasse» ta seg av det! Vet at mange har Trude Mostue som forbilde, da hun er Oslo Vest, rik, pen og oppnådd høy a4 suksess. Men vær så snill å ikke stol blindt på folk som overhodet ikke har den ringeste anelse av hva de prater om, kun et ønske om å fylle et offentlig rom.
Det er helt feil, jeg har vært hjemmeværende lenger enn Mostue (13 år) og legger absolutt ikke hva hun har lest som grunnen til at jeg velger som jeg gjør. Jeg stoler da virkelig ikke blindt på hva andre har lest. Det er en fornermelse å si sånt.
Når det gjelder Mostue, så tror jeg hun har lest ganske mye om dette siden hun går så hart ut med det. Kanskje du og mange andre heller burde undersøke selv istedenfor å avfeie det på bakgrunn at hun er sukssesful og pen? Tror du ikke hun har anelse om hva hun prater om bare fordi hun er pen, rik og er fra Oslo vest?
Og som om jeg ikke har gjort opp min egen mening? Jeg har hatt min egen mending siden før jeg fikk barn, og lenge før jeg visste hva Trude Mostue mente om dette.
Og jeg må legge til: jeg mener ikke at det «slettes ikke er bra» for barn å være i barnehagen, men jeg mener at barnehagen ikke er bedre enn å være hjemme. Det er akkurat den holdningen jeg ikke liker. Så er det selvfølgelig noen mødre om ikke er skikket til å være mødre og andre spesielle forhold som man alltids kan diskutere.
Nå har jeg aldri gått i barnehage selv, eller hatt mine barn i barnehage, kun barnepark i perioder, så akkurat den erfaringen har ikke jeg. Men om mor MÅ jobbe, eller helst vil jobbe, er det flott at man har mulighet til det, og selvfølgelig er noen barnehager bedre enn andre. Det er ikke det at jeg absolutt er imot barnehager, for det er jeg ikke. Men jeg selv velger annerledes enn andre, og føler meg fullt kapabel til å stimulere mine barn på alle måter.
Hei! Jeg er utdanna førskolelærer i 98, med master i familieterapi og straks mastergrad i spesialpedagogikk. Har 3 unger, førstemann begynte i bhg da han var 3, nr. 2 da hun var 2 og sistemann da han var drøyt året. Sånn blei det. Jobber i bhg i dag, og er veldig ambivalent i forhold til hva vi kan klare å gi de minste barna og også de ungene som har behov for noe annet enn «de aller fleste» (for å være enkel og tabloid). Vi har en del nyere forskning i Norge i forhold til tilknytining og vansker relatert til dette, samtidig som vi også kan finne ny forskning på at vi har «verdens beste barnehager.» Tror at svaret er så enkelt som at mange unger har godt av og får en god utvikling ved å være i bhg, samtidig som en del har det bedre sammen med en nær tilknytningsperson og trenger det i lengere tid. Usikker på hva jeg ville valgt for egne unger om jeg kunne valgt på nytt og livssituasjonen la alle muligheter åpne. Men kvalitet og en tanke bak hva og hvorfor i bhg vil være av stor betydning om et tilbud oppleves som meningsfullt og godt eller ikke. Og i den gata kan vi jo diskutere domumentasjon… hva er viktig i en bhg-hverdag?
Bra blogg!
Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til VG Nett! Vil du ha flere tips om gode blogger kan du følge Lesernes VG på http://www.facebook.com/lesernesvg og http://twitter.com/lesernesvg
Hei Magne,
tusen takk på vegne av hele kollokvium-gjengen 🙂
Bjørn
hvorfor barnehage ikke skole?
Helt enig i spørsmålet!
Begrunnelsen er nok at et godt grunnlag er viktig for å kunne ta i mot kunnskap videre fremover, og hvem er ikke enig i dette? Men må dette grunnlaget legges i/av barnehagen? Undergraver ikke denne tolkning av forskningen foreldre generelt?
Men hvis skolen ikke gjør jobben sin; Er man ikke like langt uansett da…?
Er det slik at når barnehagen gjør jobben sin og ikke skolen, så klarer barna seg uansett?
Jeg mener i så fall at skolen er like viktig som barnehagen for at barn skal klare seg bra i fremtiden… Men hvor er foreldrenes ‘viktighet’?
Jeg ble slått og mobbet i barnehagen! måtte slutte!
Det er de 3 første årene i et barns liv at ungen lærer mest, det har mye å si for fremtidig oppførsel. Og da ha en unge i fulltidsbarnehage skjønner ikke jeg, vil du virkelig at en barnehage skal oppdra ungen din? Jeg gikk aldri i barnehage og er over gjennomsnittet god på skolen og jeg har også gode sosiale ferdigheter. Foreldrene mine var veldig opptatte av at jeg skulle omgås med andre barn, og gikk på diverse barneklubber osv. Det at barn i afrika som har gått i barnehage også fullfører skolen har kanskje noe å si med at de foreldrene hadde råd?
Vel, vel… En må virkelig ha et litt mer nyansert forhold til begrepet barnehage her. Det er ikke entydig hva som ligger i begrepet barnehage, i hvertfall hvis en skal sammenligne internasjonalt. Hvis dette er studier som ser på barn fra ressurssvake hjem med foreldre med lav utdanning, under grunnskolenivå, så er det ikke spesielt rart at barnehage innebærer en ekstra ressurs. En kan ikke bare se på barn som i utgangspunktet hadde det dårlig – og se at de fikk en hjelp.
Det er mange variabler her – hvor mange timer oppholder barnet seg i barnehagen – om dagen, i uka. Er det «mest mulig barnehage» som er best, liksom? (mange av oss er jo kritiske til at små barn oppholder seg store deler av sin våkne tid på hverdager i en institusjon – fra før de er ett år) Hvor store avdelinger – voksentetthet – utdanningsnivå på de voksne – stabilitet i voksengruppa osv osv.
Videre vil jeg støtte innvendingene ovenfor at en må se på flere effekter enn de akademiske ferdighetene på sikt – eller økonomisk «inntjening», hvor mye barna tjener når de blir voksne er jo litt av en målestokk på verdi!! Det er snakk om barn her – Hva med tilknytningsevne, stressnivå og slike ting…
Og sammenligning med skole er jo å dra det vel langt – satse på barnehage i stedet for skole??? Det er mulig det er bare for å tabloidisere temaet her – men det blir jo totalt sett litt vel enkel presentasjon her.
Ha en fin kveld!
Jeg er enig i at det lønner seg å satse på barnehager. Særlig fordi belønningen blir flere friske og fornøyde små og senere store mennesker. Kutt i barnehagenes budsjetteter kan ses på som
Hjernebygging på sparebluss
…E18, en mørk vinterkveld. Du går langs den hvite stripen, sammen med en venn. Ville du da klart å pugge engelske gloser eller vært i stand til å lytte oppmerksomt til vennens utgreiing om jobbutfordringene sine? Ville det vært bedre å gå på en gangvei, sier du? De færreste av oss klarer å lære og å være nærværende i samtaler når vi er utrygge. Går du på E18 kan du komme deg ut av veien og finne trygge alternativer. Verre er det for de små menneskene som er utrygge på livets viktigste veistrekning – barnehagen.
Grunnlaget for hjernens utviklingsmuligheter legges i de første leveårene. I barnehagen skal barna lære at verden er et trygt og godt sted, at de selv kan påvirke den positivt, at de takler utfordringer og at de er verdifulle mennesker. Dette er lærdom som er helt nødvendig for å mestre voksenlivet, ha en god helse psykisk og fysisk og i sin tur bli gode omsorgspersoner. Alt vi opplever påvirker hjernens oppbygning og dermed dets fungering. Hvis du for eksempel begynner å spille piano er det kanskje bare en ertestor bit av hjernen som hjelper deg med det. Når du gjør det regelmessig vil hjernen tilpasse seg og pianospillingen får etterhvert en plommestor del av hjernen. Slik tilpasning gjør hjernen selvsagt også når det gjelder følelser. Hvis et barn mangler trygg tilknytning og gode relasjoner til voksne omsorgspersoner og for eksempel ikke får nok hjelp til å lære å takle vanskelige følelser, så vil hjernen spesialisere seg på utrygghet. Det blir en god «krisehjerne». Den vil da kunne være på vakt for farer, reagere med kraftige følelser eller nummenhet og ha vansker med å roe seg ned igjen. Kanskje det på skolen blir et problem i form av sosial angst, sinne eller konsentrasjonsvansker.
Hjernen er altså formbar og vansker kan ofte behjelpes. Men å lære følelsesspråket skjer lettest tidlig i livet. Da blir det som et morsmål, vi lærer det lett. Senere blir det som et fremmedspråk, der vi må få opplæring og så trene for å bli gode. Mange besøker ikke denne «voksenopplæringen» og lever da et liv med store vansker med å forstå seg selv og verden rundt seg, som i stor grad fungerer via følelser. Noen uheldige bruker rusmidler for å bedøve de uhåndterlige følelsene sine, noen kommer stadig opp i konflikter, noen tåler ikke det ubehaget faglige og sosiale nederlag kan medføre, noen skyr mennesker da verden føles farlig. Dette har store samfunnsøkonomiske følger i form av sykmeldinger, avbrutt skolegang og behandlingskostnader innen somatisk og psykisk sykehus og kommunale (!) helsetilbud. I tillegg kommer de personlige lidelsene.
Skal barn bli trygge så kan ikke de ansatte løpe fortere eller gi samlebåndklemmer. De må ha muligheten til å være der barna er; veilede, trøste, tøyse og forklare. Det er begrenset hvor mange barn man samtidig klarer å være der for – tallet er maksimalt 3! Forøvrig så spiller både størrelsen på barnegruppen, barnas alder, antall barn med særskilte behov, oversiktligheten på lekeområdene ute og inne og de voksnes omsorgskompetanse en rolle.
Fagfolk kommer ikke med sine anbefalinger for å være ekle med fortvilte kommunepolitikere – de gjør det for å unngå at barnehagen blir et utrygt sted for barna. Kutt kan særlig ramme de små menneskene med «krisehjerner», som da risikerer å bli frarøvet livsviktig utviklingsfremmende tilknytning. Hvem er uenig i at de mange barnehagene skal være oaser for god hjerneutvikling – oaser for å kunne utvikle seg til godt fungerende voksne?
Veldig bra skrevet! Det er fint om barnehagen er med på å gi barn et fortrinn innefor skole og utdanning, men det spiller liten rolle hvis de ikke har det bra og er trygge på seg selv. Og jeg tror som deg at da er bemanning veldig viktig; Og «bare ett barn til»- politikken som blir ført av både private og offentlige barnehage- eiere får store konsekvenser for mange av barna.
Hei! Sue Gerhardt skriver i boken sin «Why love matters»at det viktigste for hjernens utvikling er positive blikk, gjerne aller helst fra primæromsorgspersoner. Der skriver hun også om forskning som viser til forhøyet kortisol (stresshormon) hos samtlige småbarn (barn under tre år) i barnehage sammenlignet med hjemmebarn. Forskningen det refereres til i denne boken sier at dette stresshormonets potensielle skadevirkning på sikt kan være manglende evne til å utvikle empati. Forhøyet kortisol fantes hos nesten alle barn under tre år som gikk mer enn ti timer i uken i barnehage. Forskning kan man vinkle mange veier, vi ser at robuste barn klarer seg veldig bra i barnehagen, men mer sårbare barn kan få det mer ugreit. Noen barn er lykkelige med mange andre barn, andre er mer stillferdige og trenger kanskje mer ro. Det som blir problemet er å generalisere så mye at man sier «barnehage er best for barn». Noen blir tilogmed mobbet i barnehagen. Det jeg finner mest urovekkende med artikkelintroduksjonen er følgende «dersom du forlater gråtende barn i barnehagen trenger du ikke ha dårlig samvittighet». Dette ligner veldig på de rådene som ble gitt tidligere til foreldre som ikke skulle trøste gråtende spedbarn. Dersom barnehagepersonalet virkelig tar seg tid til å trøste disse barna kan det sikkert gå helt greit, men det representerer et noe kaldt og kynisk barnesyn. Det var tidligere praksis på alle sykehus at barn ble lagt inn uten foreldrene sine. I mange av tilfellene har disse barna fått senvirkninger med store tilknytningsproblemer. Jeg tror litt på det som Linda sier, nemlig at forskning finnes overalt, og at man finner det man vil. Vi må også være klar over at barnehage er et vidt begrep. Dersom barn går noen timer i kindergarten om dagen når de er tre år er det noe helt annet enn den heldagsmodellen vi har her i skandinavia med opptil femti timers barnehage per uke. Det har vært et paradigmeskifte i hvordan vi ser på barn og barneomsorg, hvor den profesjonelle omsorgen blir foretrukket. Det Gerhardt imidlertid peker på, er at barns tilknytning til primære omsorgspersoner spiller den største rollen for hvordan det går senere i livet.
Godt skrevet!
Barnehage er bra, men den har også svaker man ikke kan undergrave!
Interessant! Men det betyr jo også at barnehage har mindre å si for barn fra ressurssterke familier..
Vi har valgt deltidsbarnehage – så får vi litt av alt. 🙂
Dette er propaganda: «Ønsker vi flere kunnskapsrike voksne i fremtiden, må vi satse enda mer på barnehagene.»
Vil dette si at barn som er hjemme hos foreldrene i stedenfor i barnehage (fordi foreldrene vil og har mulighet) har dårligere odds for å bli kunnskapsrike voksene?
Er det virkelig barnehagen som er det avgjørende?
Jeg er enig i at forskningen er interessant, men jeg tror det finnes flere faktorer som er avgjørende for om man lykkes senere i livet eller ikke. Det avgjørende er nok ikke barnehagen slik det legges frem her!
F.eks: «Det var også en lavere forekomst av rusmisbruk og kriminalitet i barnehagegruppen.» Dette vil jo egentlig si at de som har litt mer resurssterke foreldre, eller foreldre som får/tar i mot hjelp som har barna i barnehage… Og det er vel heller denne hjelpen eller ‘resursssterkheten’ som er mer avgjørende!
Barnehage kan være både bra og nødvendig, men ikke legg for mye i det…!
Hvis vi skal få full uttelling i vårt samfunn når det gjelder omsorg, må det gis høyere lønn til ansatte, større økonomiske bidrag til barnehager og en bedre og mere praksisrettet utdanning til førskolelærerne. Ansatte i omsorgsyrker er i dag nedprioritert, noe man lett ser på lønnslippen. Og da mener jeg alle ansatte i alle omsorgsyrker. Også førskolelærere. Jeg er selv førskolelærer, og kjenner daglig på den fraværende anerkjennelsen. Det er en mager trøst å lese at barn i barnehager har det bra, når man fra samfunnets side ikke er ansett som viktig. Omsorg er, etter min mening, det aller viktigste et samfunn har. Men det er omsorgen som kuttes gang på gang. I vårt samfunn er det yrker som akkumulerer kapital som får høyest lønn og samfunnets aksept. Legeyrket er også ansett som særdeles mer verdifult, selv om dette yrket i realiteten også er et omsorgsyrke. Får vi ikke snart høyere aksept fra samfunnets side i mitt yrke, får vi heller ikke økt kvaliteten på omsorgen. Ingen orker å jobbe vettet av seg i barnehager for luselønn over tid. Jeg har snart nådd mitt metningspunkt, og blir nesten provosert av en sånn artikkel som dette. Skulle ønske jeg var religiøs, da ville jeg muligens ha nøyd meg med å få min lønn i himmelen…
Flokkementaliteten er iallefall inantkt hos dere :0)Stakkars Nanji som fe5r en se5nn dag da, regner med slips.com idag .Ang helgen se5 er jeg fullbooka(:-() det skal ve6re hundeutstilling og LP pe5 Orre hele helgen. Skal ve6re duskedame for treningsfelle og tenker at for pippi sin del er det god miljf8trening med utstilling og LP, e5 ve6re tilstede uten e5 hilse. Hun pleier ve6re slips etterpe5. Men se5 fort Zala er ferdig med trusetiden se5 er vi meget klar for loffeturer vi ))
Interessant debatt…
Jeg har jobber som pedagog siden -95 og vil komme med et innspill som ikke er nevnt i særlig grad og det forundrer meg.
Kognitiv utvikling og dermed utviklingen av vårt selvbilde de første leveår (0-6) er helt avhengig av barnas sansemotoriske funksjon. Myeliniseringsprosessen og synapsedannelser utvikles igjennom sansemotorisk aktivitet.
Hvis vi ser til Sverige der Bunkeflomodellen prøves- og forskes på, vil man se at aktivitet og bevegelse har positiv innvirkning på blant annet motorisk kompetanse, konsentrasjon, adferd og faglig utvikling.
Jeg som jobber med dette daglig og har gjort det i 17 år, vet også av erfaring at motorikken og barns sansemotoriske funksjon ( å ha et velutviklet sanseapparat, hvor alle våre 7 sanser/systemer er funksjonelle) har stor innvirkning på barns selvbilde, motorikk (fin/grov) mestringsfølelse, sosial kompetanse, konsentrasjon, fokus, adferd, empati, imunforsvar, konflikter, rollelek, konflikthandtering og takle motgang og utfordringer m.m.
Hei og takk for viktig innspill!
Jeg er helt enig med deg, og Forskerfabrikken jobber aktivt for å stimulere barns sanseerfaringer i barnehagen gjennom eksperimenter. Sanseopplevelser og bevegelse danner grunnlag for abstrakt og avansert tenkning. Dette kan være en årsak til at barnehage er bra for barn som kommer fra ressurssvake familier, de får flere sansestimuli og større bevegelseserfaring enn om de bare hadde vært hjemme.
For øvrig er hjernen også en viktig grunn til å støtte forslaget om fysisk aktivitet hver dag i skolen. Hjernen fungerer bedre når den stadig blir stimulert av en kropp i bevegelse.
Det som skiller mellom en ‘dårlig’ og ‘god’ (kvalitets-) barnehage er jo at barnehagen gjennomfører det du her snakker om, Kurt Ivar. I ‘gode’ barnehager får ungene utviklet seg og blir stimulert mye mer. Men barn er forskjellig, og igjen er man avhengig av å være i en ‘god’ barnehage for at det man kan oppleve ikke blir noe negativt. – En skogstur er ikke nødvendigvis en god stimuleringstur, hvis de ansatte bare kjefter for å få barna til å høre på… Og dessverre er det slik i mange / noen barnehager. Man har oppgitte ansatte som er mer opptatt av å snakke med kolegaen og kaffekoppen enn å være sammen med barna… Er det da like positivt å være å barnehage for alle barn? Eller kan foreldre generelt gjøre minst en like god jobb, og til og med bedre? Mange foreldre som har barna sine hjemme er engasjerte og flinke foreldre som klarer å stimulere barna sine. Må man virkelig gå i barnahage?
Slik ‘kraftig’ stimulering som du snakker om i ‘gode’ barnehager er ikke nødvendig for at barn lykkes og har et bra liv, (med mindre man er understimulert), og har man engasjerte foreldre klarer de også å stimulere barna sine veldig bra. Mitt poeng er bare at man MÅ ikke gå i barnehage for å lykkes senere i livet! Jeg synes ofte fokuset er så skjeft og undergraver alle foreldre helt! Jeg snakker selvfølgelig om at en balanse er bra og at foreldre kan gi barna den nødvendige stimulans for at barnet kan utvikle seg og være nysgjerrig på livet…!
For noe av det barn i barnehage nødvendigvis ikke har så mye av (iforhold til hjemmeværende foreldre) kan være nærhet til foreldre… Foreldre stresser til og fra jobb og kommer hjem slitene og har ikke ‘tid’ til barna da heller. Men igjen dette er avhengig av foreldrene. Noen foreldre fikser det og andre ikke! Jeg tror denne faktoren er like viktig for at barn skal lykkes senere i livet er like viktig som om barn går i barnehage eller ikke!
HEI
REAGERER LITT PÅ AT DET SKAL GJØRE MER ATTRAKTIVT FOR Å BLI FØRSKOLELAÆRER,HVA MED DE ANDRE AV PERSONAL GRUPPA?? DET ER IKKE BARE FORSKOLELÆRERE SOM JOBBER I BHG.HAR INGENTIN IMOT FORSKOLELÆRER DE ER UTROLIG UTROLIG VIKTIG I BHG.MEN DET ER LIKE VIKTIG MED DE ANDRE AOM FEKS HAR ET FAG BREV INNEN OPPVEKST..
Hei!
Skriver på en bachelor nå som har «barnehagens språkmilø» som tema, og problemstillingen omhandler kompetanseheving hos medarbeidere som ikke behersker norsk. Rammeplanen finnes ikke på språk som gjenspeiler store deler av Østlandske personalgrupper i barnehagen? Tre ulike samiske språk, bokmål og engelsk er vel smør på flesk?
Kristin Halvorsen fikk spm av oss i Stortingets Spørretime i juni ifjor, og svarer altså at man må forvente at de som jobber i barnehage kan såpass norsk at dette ikke er et problem. Da spør jeg meg: På en småbarnsavdeling; med barn fra 0 år; er det greit at 80 % av de som jobber der ikke snakker norsk? Ville vi godtatt det i skolen? Rammeplanens første fagområde er «Kommunikasjon, språk og tekst». Som førskoelærerstudent har jeg i tre år til nå nærmest opplevd at «bukkene bruse» er bannlyst, fordi det ikke oppleves som eksotisk nok. Mens eventyr fra fremmede land og kulturer mottas nærmest ukritisk.
Jeg får ikke helt inntrykket av at det norske språket tillegnes nok oppmerksomhet? Hvordan kommuniserer kollegaer på forskjellige språk med barna som ikke har verbalspråket på plass? Hva ønsker vi at de skal lære i barnehagen? Blir de språkforvirret, eller gjør det ingenting? Får de lettere for å lære ulike språk senere i livet?
Kvalitet i barnehagen; hva er det? Er det nødvendig å ha tre års høyskole for å få kontrakstfestet med arbeidsgiver at «bleieskift» er en av primæroppgavene? Hva med kompetansen til personalgruppa totalt? Er det ødeleggende med en sykepleier, helsesøster eller kokk på ansattlista? Vil ikke det skape en bredde i profesjonen til førskolelærerene også?
Jeg har litt vondt for å svelge at man kan kommer inn på FLU (førskolelærerutdanning) etter tre år på videregående, uten noe som helst praksis- og gå ut i barnehagene å belære foreldrene om barnet deres? Være pedagoger fordi man har utdannelsen? Men dannelsen, som jeg mener skaper kvaliteten- den er ikke nødvendigvis der? Ting Tar Tid.. Men er det kvalitet i seg selv å ha «nok» pedagoger? Hvor mange forskjellige pedagogiske grunnsyn har disse «nok» pedagogene?
eg har tro på at et godt arbeidsmiljø er en samensatt personalgruppe med ulik bakgrunn.. Gjerne forskjellige bakgrunner og synspunkter for å løfte blikkene litt. Hvordan kan vi utvikle dette på tross av språkvansker?
Hei
Du tar opp to viktige ting her. Eg kan sei med min erfaring fra tospråkleg barn (engelsk og norsk), at det å blande språk for små barn går heilt fint. Det er sagt at barn som har to språk lærer å snakke seinere men etter min erfaring så er det motsatt. Min sønn snakka flytenes norsk og engelsk når han var 2! Samtidig såg eg at han var veldig lett påvirkeleg av dialektar, så dersom personalet ikkje snakkar «reint» norsk så trur eg nok at det heilt sikkert vil påvirke språket til barna.
Det med pedagoger er og interesant. Mor mi har vert heime med 6 barn i ca 20 år og begynte etter det å arbeide i barnehage. Ho hadde ingen utdanning utover husmorskule (!) etter ungdomskulen så ho fekk ikkje fast jobb i barnehagen. 20 år med å oppdra 6 barn var ikkje godt nok i forhold til tre år på skulebenken! Etter meir enn 10 år som barnehage assistent fekk mamma endeleg ein 100% stilling men tjener mindre enn dei som kjem ferske frå skulebenken. Eg trur at utdanning er bra , men kan det slå meir enn 30 år erfaring med barn? Når eg treng hjelp og tips med barneoppdragelse spør eg da personalet i barnehage til sønnen min eller mamma? Det valget er lett.
Det var spennende å lese hele denne rekken med kommentarer. Er utdannet førskole-lærer, var ferdig ut dannet i 2000. Har jobbet i sfo og barnehage, med ulike erfaringer. Er selv mor til to gutter, begge har gått i barnehage. Førstemann gikk et år hos dagmamma også.
Er stolt av jobben min, og blir ikke mindre stolt når man ser den statusen barnehagen er i ferd med å opparbeide seg. Det er fortsatt en vei å gå, i og med at barnehagen nå har blitt det «første trinnet» i utdanningssystemet vårt. Barnehageloven og Rammeplanen er viktige styringsdokumenter i hverdagen vår, men det kommer stadig nye i tillegg. Selv jobber jeg i en kommune hvor vi både har en detaljert kvalitetsplan, en lesetrapp, en ikt-trapp og snart en matte-trapp som legger klare føringer for hva som bør være minste-mål for vær enkelt alder. Dette skal legge grunlaget for barna, før de blir «skolebarn». Det jeg klart ser at jeg som mor kan legge mye av dette grunnlaget selv, men jeg kan ikke gjøre det like gjennomtenkt, tror jeg! Dessuten har ikke et hjemmemiljø like gode muligheter til å gi den læringsfermnde kompetansen som barnehagen gir, gjennom det samspillet barna får i løpet av barnehagehverdagen.
Vil også poengtere den viktige jobben assistenter gjør. Om man nødvendig vis ikke har en fagelig bakgrunn, er man like vel utstyrt med det som kalles sunn fornuft. Det ligger til grunn for alle valg man tar. En nyutdannet førskolelærer med lite eller ingen erfaring i arbeid med barn, har mye viktig fag-kunnskap, men den erfaringen man opparbeider seg som foreldre eller barnehageansatte over flere år, er med på å «legge kjøtt på beina» til den fagkunnskapen en førskolelærer kan bidra med. Dessuten… det er foreldrene some er spesialister på sine egne barn, ikke vi med tre-fire års høyskole- utdannelse!
Hei, jeg er utdannet førskolelærer selv og jobber i barnehage. Jeg tror ikke barna har vondt av å være i barnehage, men jeg tror de fleste foreldre velger det av økonomiske grunner. Har man kunne ha levd på en inntekt så tror jeg nok at flere mødre ville ha vært lengre hjemme med sitt barn. Jeg vet selv at om jeg selv får barn, og har råd til det vil jeg nok kanskje heller være hjemme med barnet til det blir to år iallefall. Jeg jobber på småbarns avdeling nå, og jeg ser hvor mye nærhet barna trenger til oss voksne iallefall de minste. Og det kan være vanskelig å gi de like mye trygghet og nærhet da man kanskje er to eller tre voksne på 9-12 barn. Noen dager kunne jeg ønske at jeg hadde tid til å sitte med det ene barnet i fanget hele dagen, da det er det hun/han trenger. Men jeg kan faktisk ikke da det er flere små barn som trenger å bli sett og få den tryggheten di trenger. Så ja jeg syns kanskje det at barn som begynner før de har fyllt året kanskje heller har hatt det bedre hjemme med mor eller far fram til de iallefall ble 2 år.
«Ønsker vi flere kunnskapsrike voksne i fremtiden, må vi satse enda mer på barnehagene.»
En ting som ikke passer helt inn i dette bildet er at tall fra forsvaret viser at trenden med at ungdommene blir stadig mer intelligent har snudd. Ungdommer født etter 1975 scorer lavere på IQ tester enn ungdommer født i årene før 1975 gjorde.
Siden ungdom født etter 1975 gjennomsnittlig har gått mer i barnehage enn de født tidligere skulle de jo etter teorien i dette innlegget ha blitt stadig mer intelligente, men det er altså det motsatte som skjer.
http://www.vl.no/samfunn/norske-menn-far-stadig-lavere-iq/
Jeg tror ellers at undersøkelser på fattige svarte barn i USA har begrenset overføringsverdi til barn i vanlige familier i Norge. Barna i den undersøkelsen var jo også 3-4 år når de startet i barnehage / førskole («headstart», antar jeg).
Rapporten som det er referert til i Science;
Klikk for å få tilgang til ReynoldsA_ScienceMag_SchoolBasedECEduc_25YearStudy.pdf
Takk for link.
Programmet som ble evaluert er en form for forsterket barnehage- og skolestøtte, hvor barna ikke bare får et pedagogisk tilbud, men barna og familien også støttes opp på andre måter, med hensyn til helse, ernæring, tannstell osv. Det er dermed en del barnevern/sosialarbeid inne i dette, og vi vet ikke hvor mye av den positive effekten som skyldes den type sosial oppfølgning som de fleste foreldre ikke trenger. Det er blant annet derfor jeg er i tvil om hvor mye av resultatet fra undersøkelsen som kan overføres til vanlige norske familier. I tillegg ser vi altså at effekten avtar jo mer ressurssterke foreldrene er (og selv de mer ressurssterke foreldrene i denne undersøkelsen er antagelig under normalt ressurssterke, da det nærmest er en betingelse for å bli med i programmet, i 75% av tilfellene er forøvrig «foreldrene» enslige mødre).
Jeg ser ellers at barnehagedelen i dette opplegget dreier seg om 1 eller 2 år, fra barna er 3-4 år til de starter i kindergarden 5 år gamle. Et interessant funn her er at man mens man finner at barnehagedeltakelse innvirker positivt på en del fremtidige faktorer , så er det ingen forskjell mellom de som begynte i barnehage da de var 3 år kontra de som begynte da de var 4. Denne undersøkelsen kan altså ikke brukes til å argumentere for at det er viktig at barna starter tidligst mulig i barnehage og tilbringer mest mulig tid der, snarere indikerer undersøkelsen at dette ikke har noen spesiell effekt. Forskerne skriver selv:
«The study also shows the potential limits of the long-term effects of dosage (length) within program components. Although extended intervention for 4 to 6 years (from preschool to third grade) demonstrated positive effects on adult well-being, the number of years of preschool (2 vs. 1) and extended (5 or 6 vs. 4) intervention were unrelated to adult outcomes.»
Et lignende forsterket førskoletilbud for ressurssvake som det som er evaluert i denne undesøkelsen er «Head Start», og her har man tildels hatt problemer med å finne positive langtidseffekter. Som forskerne i denne undersøkelsen skriver i innledningen hvor de gjennomgår annen forskning:
«Recent evidence on Head Start, however, suggests that enduring effects are not inevitable, and may depend on later social contexts.»
God lesning Tone (begge postene). Dine formuleringer er vel noe av det samme jeg sitter igjen med etter å ha skumlest rapporten/forskningen.
Er egentlig litt uenig med deg. Barn trenger stimuli for å utvikle seg. Men er alltid barnehage det rette for å stimulere barn?
Jeg mener dette er et både ja og nei-spørsmål, baser på alternativene. Jeg var selv en veldig kreativ og hyperaktiv unge. Barnehagen drepte mye av min kreativitet. Jeg fikke ikke utvikle meg.
Jeg ble puttet inn i et opplegg, der jeg måtte følge et «feminint-mønster». Jeg måtte synge, fargelegge og leke leker, bestemt av pedagoger. Jeg ble lei, og jeg grudde meg til å dra i barnehagen. Det var så kjedelig. Jeg gjorde alt 50%, og tenkte bare på hva jeg skulle når jeg kom hjem.
Jeg mener at barn (og da hovedsaklig gutter), har godt av å få være fri når de utvikler seg. Vi bygde hytter, lekte café og sang piratsanger. Dette var gjort av lyst, og ikke av tvang. Vi bygde hytter og lagde caféer som var langt mer avanserte enn de påskekyllingene som vi med press og tvang måtte lage til påske.
Jeg mener at om barnet har mulighet og ønsker det, bør få utfolde seg fritt, og ikke bli puttet i en «barnehage-ramme». Å referere til amerikanske studier, er som å referere til en Mc Donalds kokebok. I amerika ville du blitt kaldt gal om du lot 4 åringen være med storesøster å ake. I mange stater er det ikke mulig for barnet å få annen stimuli enn å være i barnehage. Da har jo barnehage en viktig hennsikt.
Norge er veldig dårlig får å skaffe bhg plas til de barne som trenger. Jeg har søkt 5 forskjelige bhg på spydeberg komune i 3 moneder har ikke fått en plas en da.
Jeg har lest noen av de første kommentarene og det var noen som etterlyste forskning på at å være i barnehage ikke nødvendigvis er så bra for barn. En aktuell artikkel i dagbladet fra 17. februar: http://www.dagbladet.no/2012/02/17/tema/helse/klikk/foreldre/20310033/. Denne viser til forskning som sier at små barn kan få vedvarende høyt stresshormon i kroppen av å gå i barnehage.
Hver enkelt familie må velge selv og finne ut hva som fungerer for dem. Jeg ønsker ikke å si hva som er best for den enkelte familie. Men jeg er likevel skeptisk til at barnehagene har fått så stor «plass» i samfunnet vårt. De fleste barn blir mer eller mindre for det meste oppdratt av staten. Jeg har selv hatt barn i barnehage i perioder, og opplevde det som svært unaturlig da den eldste var liten (1,5 år). Alle opplever det ikke slik, men jeg forstår det ikke helt når jeg leser om kvinner som VIL jobbe fulltid, og lurer på om det bare er jeg som føler at det mest naturlige er at jeg, mammaen, er den som tar seg av barna mine?
Når jeg passer andres barn merker jeg hvor annerledes det er å passe dem vs. mine barn. Noen er fantastiske med andres barn og har absolutt masse kjærlighet å gi, men det er likevel noe spesielt med ens egne barn. Man kan ikke få kost og klemt nok på dem.
Jeg skulle ønske samfunnet og staten kunne annerkjent kvinner og mødre i større grad. Det er ikke alt som kan måles. Pedagogiske utdannelser er vel og bra, og ja, min eldste har glede av å gå litt i barnehage (det er jo ingen andre barn på lekeplassen…), men jeg tror ikke barnehagene kan erstatte hjemmet og en mors (fars)kjærlighet. Det er klart det finnes forskjellige situasjoner. Hvis foreldrene ikke er egnet pga. rus, vold el er det selvsagt noe annet.
Jeg tror heller ikke barn trenger stimuli og et program hele tiden. Er det ikke litt godt å av og til ha det litt rolig, litt tid for seg selv, bruke fantasien, leke litt alene, være litt selvstendig, oppleve at man ikke må ha 15 mennesker rundt seg i nesten alle døgnets våkne timer?
Jeg er mamma til dame som er pedagogisk leder på avdeling i barnehage.Hun og mannen har eget barn i barnehage og et på barneskole.Første barnet var også i barnehagen.Min datter var på delt plass i barnehagen da hun var 3år til skolealder.Jeg har lest hele spekteret her nå.Jeg er stolt av de som arbeider med barn,aktiviserer og motiverer barna sosialt,for barn har godt av sosialt samvær med andre barn.Men mener så,foreldre hjemmeværende eller ikke,har ikke noe med barnas høye utdanning/status/lav status og gjøre.Uansett er barnas grobunn i første leveår det viktigste for barnet til ferden ut i livet,uansett /arbeid/utdanning.
Men så fint at inntekt og karriere sidestilles med lykke, da. Da trenger vi jo ikke ta med i betraktningen at de tingene har fint lite med hverandre å gjøre.
http://forbrukerportalen.no/Artikler/2008/velstand_en_ulykke
Selv foretrekker jeg emosjonelt godt utviklede individer fremfor mennesker med høy status, men det er kanskje bare meg.
Min personlige konklusjon er herved:
Det viktigste er at det enkelte barn er TRYGG på seg selv, sine omgivelser og omsorgspersoner. Da har barnet det beste grunnlaget for å kunne utvikle seg.
Så er det videre store forskjeller fra barn til barn mtp hva som skal til for at barnet skal føle seg trygt. For noen barn kan det beste være barnehage (alt med måte; personlig mener jeg 40-50 timer i uka er alt for mye!) mens for andre, mer usikre barn, er det vel ingen tvil om at det beste er å være sammen med foreldrene sine? Et barn som i utgangspunktet er usikker og trenger mye trygghet og omsorg kan man jo ikke plassere hos fremmede mennesker…?
For meg er det altså helt logisk at man i hvert enkelt tilfelle må finne ut hva som er det beste for hvert enkelt barn. Noen barn trenger foreldrene sine mer enn andre for å få det beste utgangspunktet i livet.
Barnehagen var faktisk den lykkeligste tiden i livet mitt, og siden jeg gikk der til jeg var over seks år, husker jeg en del. Ikke at det hjalp meg noe særlig videre i livet. Etter å ha fullført og bestått videregående gikk alt til helvete, og førte etterhvert til en totalt gledes- og innholdsløs tilværelse som 40-åring etter et fullstendig ulevd liv. Og samme hvor klisjefylt det enn måtte synes, så er det faktisk mine foreldre, lærere og samfunnet som er årsaken til uføret. Barnehage er ingen garanti for å lykkes i livet. Det kan både jeg og mine ødelagte søsken skrive under på.
Howdy. I’ve been contemplating starting my own, personal website and am simply wondering where you purchased your design?
Was it a no cost theme or maybe paid? Most of the
free themes I encounter are almost always not attractive and cluttered.
I’m willing to spend a small amount of monedy for a easy to navigate design.
Thank you!