Blemmene i ganen minner deg om gårsdagens Grandiosa-fadese. Lite intellektuell mat og lite intellektuelt inntak: Rett ut av ovnen, 225 grader varm ost, og et svært pizzastykke som ble kjørt lengst mulig inn i munnhulen. Brannsårene i ganen var uunngåelige. Underlig nok kom tunga seg helskinnet gjennom hendelsen.
Samtidig, et sted på Merkurs overflate: Varmt, varmt, varmt! Sola, som ved Jordas behagelige avstand gir oss blomstrende hestehov, blafrende linbukser og stråhatter med silkebånd som danser rundt på grønne enger, er her – på solsystemets innerste planet – så altfor nær. Her holder overflata en temperatur på yppige 400°C. Likevel brenner du deg ikke, der du sprader avsted med oppbretta buksebein og bare føtter. Du befinner deg på Astrofestivalen på Blindern i Oslo, aktiviteten heter «Merkurs overflate», underlaget du går på heter glødende kull, og tidspunktet er førstkommende søndag, 13. november.
Du kjenner på pizzablemmene i ganen og priser deg lykkelig over at det er Månen, ikke Merkur, som er laget av ost.
(Hvorfor du kan gå på glødende kull, men ikke spise varm ost, skal jeg komme tilbake til mot slutten…)
Litt lenger ned på Blindern befinner en annen Merkur seg. Denne er verken laget av kull eller ost, men består av en ørliten lysdiode, en halv millimeter i diameter, knapt synlig i høstmørket. Denne Merkuren er en del av «Planetsletta», en 500 meter lang modell av solsystemet vårt, der Sola, planetene og avstandene mellom dem er gjort 10 milliarder ganger mindre enn i virkeligheten.
Hvorfor fylles Blindern opp med tusenvis av mennesker på en realfagsbasert festival? Nei, det er ikke fordi vi trenger større rekruttering til realfag i Norge. Like lite som Øyafestivalen er til for å rekruttere flere ungdommer til musikeryrket, er Astrofestivalen laget for å huke tak i fremtidens ingeniører. Så, hvorfor skal man da ha festival? Er tanken at Astrofestivalen skal vise publikum at realfag kan være gøy? Neida. Astrofestivalen skal bare være interessant, tankevekkene – eller morsom om du vil. Det er det som er så behagelig med den, og som skiller den fra mye annen realfaglig formidling i offentlig regi: Ingen skjulte agendaer. Astrofestivalen dreier seg rett og slett om realfag som kultur. Realfag fordi det gjør deg til litt mer menneske. Eller som fysikeren Richard Feynman sa det om fysikk:
Physics is like sex. Sure you can get some interesting results, but that’s not why we do it.
Slapp av, jeg skal ikke la lovprisingen av Astrofestivalen ta fullstendig overhånd. Som 30-åring har jeg for eksempel ingen interesse av å løpe rundt og jakte på utkledde romvesen, og som naiv fredshisser kan jeg styre meg for F16-simulator. Men her er analogien til Øyafestivalen igjen nærliggende. Det er ikke nødvendig å være blodfan av alle artistene i Øya-programmet for å få en uforglemmelig musikkfestivalopplevelse. Et lite knippe favoritter er mer enn nok.
Og hva er da Astrofestivalfavorittene? Jeg er en nerd av den trauste typen. I tillegg til den nevnte Planetsletta er derfor foredragene noe av det jeg setter mest pris på i programmet. Blant annet kommer Christer Fuglesang og Eirik Newth, og kollega Kristin Mikkelsen skal fortelle om «Universets fantastiske objekter». Gratis og greier! Selv har jeg meldt meg som frivillig planetguide, og får derfor dessverre ikke med meg foredragene.
Åkke som, konklusjonen er: Dersom du bor i Oslo-området, ta deg en tur på Astrofestivalen på søndag! Ikke fordi du burde støtte slikt et fint initiativ, eller fordi dette er siste gang festivalen avholdes, men fordi den antageligvis vil gi deg noe meningsfullt å tenke på. Å stå i høstmørket under stjernehimmelen og se ned på en millimeterstor lysende flekk som skal forestille Jorda – det er meningsfullt. Å se grapefruktsola 15 meter unna, tenke seg at nabostjerna Proxima Centauri er en bordtennisball i Sahara, at Melkeveigalaksen inneholder noen hundre milliarder stjerner, og at det observerbare universet kanskje inneholder noen hundre milliarder galakser – det et meningsfullt.
Programmet finner du på astrofestival.no.
Til slutt: Jeg lovet å komme tilbake til dette med glødende kull. Hvorfor kan du gå på trebiter med en temperatur på opp til 800°C, samtidig som den langt kaldere pizzaosten gir deg blemmer i munnen?
Dette har å gjøre med hvordan ulike stoffer har ulik evne til å lede varme og holde på termisk energi. Et stykke kull på 100 grader inneholder for eksempel mindre termisk energi enn et like stort stykke ost med samme temperatur. Og ikke minst: Kullet leder varme dårlig. Det betyr at det tar lang tid å flytte en viss mengde termisk energi fra et kullstykke til et fotblad. Mellom ost og fot ledes energien mye raskere. Derfor.
—
Og helt til slutt: Det har vært skrevet en del om snikreklame i blogger. Jeg ønsker å spille med helt åpne kort og opplyser derfor om følgende: Som ansatt ved Institutt for teoretisk astrofysikk fant jeg i dag denne pastilleska i posthylla mi:
Pastillene har delvis blitt fortært under skrivingen av dette blogginnlegget.
Kollokvium 
Veldig bra reklame for Astrofestivalen. Synd jeg bor i Bergen. Jeg er ikke realist, men liker kjempegodt det du sier om realfag som kultur!! For det er så brennende interesse for alt mulig i naturen, fra de store mysteriene i verdensrommet, via en utbredt tallmagi (11.11.11 kl 11.11 som godt eksempel), til de nære ting som steiner, trær, dyr etc etc. Nesten alle er interessert!!
Takk, hyggelig å høre 🙂
Hei Solveig
Jeg er en av de andre kollokvium-skribentene, og jeg skulle ønske det du sier ble sagt av mange, mange flere: «Jeg er ikke realist, men liker kjempegodt det du sier om realfag som kultur!!» for jeg og mange flere kunne sagt det samme bare med ombyttede fag: «Jeg er ikke litteraturviter/språkstudent/…, men liker kjempegodt det du sier om litteratur/språk/… som kultur!!» Det burde jo være slik at alle fag, inkludert realfag, skulle være anerkjent som kultur på samme måte.
Flott innlegg! Flott festival, har vært der mange ganger!
Skulle gjerne vært der i år, men hadde ei fin helg på hytta med jakt, god mat, badstu og isbading. Og ja, det hadde lagt seg is på Lvatnet. Se forresten en flott artikkel på Wikipedia om hvordan grensen mellom to faser, her: vann/is, beveger seg som funksjon av tid. Det såkalte Stefan-problemet (http://en.wikipedia.org/wiki/Stefan_problem). Har dessuten hands on observasjoner fra isbadingen om at vann leder varme (eller kulde sett fra mitt perspektiv) temmelig effektivt. Brr.
Til tross for at Astrofestivalen har så mange mange gode og spennende sider, så forstår jeg ikke at man absolutt skal blande militæret, jagerfly og bomber og granater inn i showet. Det å blande militæret inn i alle sosiale lag når det offentlige skal hygge seg, ser man vanligvis i diktaturer og totalitære samfunn hvor militæret sitt klamme grep er en hjørnestein i statsopprettholdelsen. At Astrofestivalen har overflyvning av jagerfly, har F16 simulatorer etc liker jeg dårlig.. Særlig siden Astrofestivalen egentlig handler om noe helt helt annet. Noe hyggelig, kreativt, spennende og lærerikt. Det handler om vitenskap og om menneskenes rolle i universet. I det perspektivet blir fremvisning av teknologier til fremme for effektive statsdrap (les krigsmatriell) feil for meg.
Takk, takk, hyggelig at du likte innlegget.
Angående F16 og lignende: Som jeg skrev så er jeg stort sett enig med deg. Dette er heller ikke min greie. Festivalen har også flere andre elementer som bare henger perifert sammen med naturvitenskap, men som tydeligvis er populære og trekker folk til en festival som også _er_ mye naturvitenskap. Det jeg lurer på er: Hvor mange mennesker ville dukket opp på en Jostein-festival? Antagelig ikke så mange. Men det vil vi (dessverre?) aldri få vite, ettersom jeg ikke er i nærheten av å det drivet og den entusiasmen som må til for å dra i gang et arrangement av denne typen.
Og da er vi ved litt av kjernen. Astrofestivalen er fullstendig avhengig av den fantastiske innsatsen til Michael Baziljevich. Hvis dette var et arrangement som hadde vært dratt i gang, organisert og gjennomført av komitéer med utspring i institutt- eller fakultetsstyrer (hadde det vært mulig?) hadde det vært mer på sin plass å pirke på elementer man skulle ønske var annerledes. Når er ikke dette tilfellet. Dette var også siste gang den ble arrangert, så med mindre du har en tidsmaskin under senga er all mulighet til påvirkning av innholdet forbi. Da tror jeg det er viktigere å heller applaudere en festival som både du og jeg setter stor pris på.
Jeg må også si at det var stas å være solsystemguide. Det var ikke få som var tydelig forbløffet over avstandene og tomheten i solsystemet, og hvor knøttliten Jorda er. Å da kunne stå på denne knøttlille Jorda, ved den kvartmillimeterstore Pluto, nesten en halv kilometer fra Sola, og runde av med å fortelle om Kuiperbeltet, Oort-skyen, nabostjerna Proxima Kentauri (en bordtennisball i Afrika), om milliardene av stjerner i Melkeveien og milliardene av galakser i det observerbare universet – _det_ var moro 🙂
Og da er det litt trist å lese at dekningen av festivalen på aftenposten.no dreier seg om klaging på flybråk.